PRETEND

Du får han ikke tilbake

Adam drar på seg en ren genser igjen. Jeg står inntil veggen og drar på meg buksa. Musikken dundrer i ørene mine.

"Du burde stikke ned og se etter Nicky." sier jeg og drar på meg t-skjorta mi.

"Fordi?" spør han og retter seg opp.

"Fordi jeg hørte han rope etter deg i sta." ler jeg. Han rynker det ene brynet.

"Gjorde han det?" sør han. Jeg nikker.

"Ja, men du var vel så opptatt så du ikke la merke til det." ler jeg. Han rødmer og smiler.

"Så du var ikke opptatt du altså?" spør han tilbake. Jeg smiler.

"Hva skulle jeg vært opptatt med?" spør jeg ertende.

"Slutt å tulle. Vi vet begge hva du gjorde." sier han og retter på genseren sin.

"Døh, du kan ikke skylde på meg for det." smiler jeg.

"Jo, det kan jeg. For det var din skyld." svarer han bestemt.

"Nei." svarer jeg bare, jeg har ikke akkurat noen gode motargumenter, så jeg må bare gi opp. Noe jeg ikke akkurat gjør ofte.

"Stikk ned til Nicky du nå." sier jeg og drar opp buksa.

*

Jeg får øye på broren min inne på stua. Han står midt i en stor gjeng av andre gutter på han alder. Nicky har endelig funnet Adam igjen og er evig glad. De oppholder seg på kjøkkenet som vanlig. Caleb har satt seg ned på en sofa. Jeg står midt i rommet og ser på han der han sitter og smiler for seg selv mens vennene hans sitter ved siden av. Han sitter og holder i en ølboks som definitivt er tom. Hvorfor tror jeg det? Jo, fordi han prøver å klemme den sammen til en ball, selv om han ikke får det til. Deretter hiver han den vekk og treffer veggen bak meg.

Hvis han prøvde å treffe meg, er han dårligere enn meg til å sikte.

Caleb får plutselig øye på meg. Han bare sitter der og ser på meg med et blikk som sier at han snart kommer og dreper meg. Jeg prøver bare å ignorere blikket hans, men det borrer seg i meg så jeg bare må se på han. Jeg ender opp med å gå bort til han.

"Hva gjør du her?" spør han sløvt og har omtrent sovende øyne.

"Ikke'no." svarer jeg og smiler. Det er like før jeg begynner å le av den forferdelige hårsveisen hans.

"Skal du hjem?" spør han mumlende.

"Kanskje." svarer jeg og ser at kompisen som sitter ved siden av han ser på meg med et pedo-blikk. Jeg gir han et rart blikk tilbake. Han bare rister på hodet og slår seg i pannen.

Nei, ikke slå deg selv da.

"Jeg vil hjem." hører jeg Caleb mumle. Han gnir hånden i ansiktet og ser skikkelig trøtt ut.

"Okei, jeg kan følge deg. Men du får gå selv, mest fordi jeg ikke klarer å bære deg, men det er kort vei også." Han gir meg et rart blikk.

"Det er jo ikke kort vei hjem..." mumler han og gnir seg i øynene. Jeg rynker på brynene.

"Eh, jo? Vi bor liksom i huset ved siden av. Det er jo kanskje tjue meter mellom husene." svarer jeg og ser rart på han. Han gir meg et forvirret blikk.

"Det er jo mer enn tjue meter! Det er jo mange fler!" Jeg skjønner ingenting av det han driver å preiker om.

"Uhm, Caleb? Hvor tror du at du bor?" spør jeg.

"Du har jo vært der! Hos meg og Jonathan."

Oja, nå skjønner jeg. Sorry brodern, men du bor hjemme hos meg og pappa disse ukene.

"Nei, husker du ikke at du måtte bo hjemme denne uken?" spør jeg.

"Oja faen. Ja, da går vi hjem. Kom da Kenny." Han reiser seg vinglete opp fra sofaen og støtter seg på meg.

"Hade da broshan." sier han til fyren som satt ved siden av han.

"Hade ja." svarer han. Jeg begynner å gå mot utgangen med Caleb hengende i hælen på meg.

"Er Thunder hjemme?" spør han sutrete.

Å faen, han har jeg ikke tenkt på. Og døra hjemme har stått ulåst.

"Ja, han er hjemme." svarer jeg. Vi kommer oss ut av huset og begynner å gå mot huset mitt. Folk har heldigvis ikke dratt festen med seg til eiendommen vår. Vi går opp trappen til døra. Den er ulåst akkurat som jeg trodde. Vi går inn. Caleb kaster seg selv inn omtrent. Jeg lukker døra etter han. Han subber inn og plutselig bare snubler han ned på gulvet med et dunk.

"Caleb?" spør jeg og smiler av at det ser så dumt ut.

"Hm?" hører jeg han mumle ut av munnen.

"Kan du i det minste legge deg på sofaen eller i senga di?" spør jeg og låser igjen ytterdøra.

"Orker ikke." mumler han videre.

"Skal du ha noe vann?" spør jeg og skrever over han for å komme meg forbi.

"Nei." sier han surt.

"Okei, men du, kom igjen, pell deg til sofaen, du får ikke ligge her." Jeg hjelper han opp på beina og blir en levende krykke for han inn til stua før jeg slenger han ned på sofaen. Han kaver seg bort til puta på enden av sofaen og legger hodet sitt på den og lukker øynene som om han skulle til å legge seg til å sove her og nå. Plutselig høres et høyt bjeff fra kjøkkenet. Thunder kommer inn i rommet og ser like fornøyd ut som vanlig.

"Hei gutten!" sier jeg med en babystemme. Han kommer bort med en logrende hale. Jeg setter meg ned på huk slik som Adam pleier å sitte når Thunder kommer. Han kommer bort og begynner å lukte meg i ansiktet. Den bløte nesa hans kiler i kinnene.

"Kan jeg få han?" spør plutselig Caleb fra sofaen. Jeg ser på han. Han ligger der med halvåpne øyne og ser på meg og Thunder, men mest på Thunder.

"Nei, det kan du ikke." svarer jeg for å erte han.

"Jo, gi meg han for faen." sier han irritert. Jeg slipper fra meg Thunder og lar han gå bort til Caleb.

"Heeeei, baby." sier han og lar hånden sin gli over hodet hans. Han setter seg ned på stumpen helt inntil sofakanten. Caleb blir bare liggende og klappe han på hodet og i nakken mens han har ansiktet trøkket ned i puta.

"Du får han ikke tilbake." mumler han til meg.

Takk da Caleb.

--------------

VOTE & COMMENT!!!!!!