PRETEND

Respekter beslutningen hennes

Vi kommer frem til det nye huset til mamma. Det er stort, men litt mindre enn pappa sitt. Caleb går ut av bilen og dobbeltsjekker adressen så vi vet at vi har kommer riktig.

"Bilen til mamma står der uansett, så vi må være riktig." Sier han og peker på en bil som står foran huset. 

Caleb går bestemt bort som om han ikke er nervøs for hva som kan skje nå. Jeg lukker bildøra og går usikker etter og gjemmer meg litt bak han idet han ringer på.

Okei, så HER skal du ringe på? Det kaller jeg dårlig gjort.

Vi hører skritt nærme seg døra på andre siden og den glir opp etter noen sekunder.

Og gjett hvem det er, den drittsekken Harrys kommer til syne.

"Neimen, har du sett. Kendall." Sier han og ser på meg.

"Er mamma hjemme?" Spør jeg surt.

"Du må være Caleb? Jeg har hørt mye godt om deg, gutt."

Æsj så ekkel du er.

"Hallo? Er mamma hjemme eller ikke?" Spør jeg like surt.

"Jada, bare kom inn." Sier han og trekker seg til siden. Vi går inn begge to, Caleb foran og jeg gjemt litt bak han.

"Mamma?" Roper Caleb inn i huset.

"Caleb?" Hører vi mamma sin stemme rope overrasket. Hun kommer inn i rommet og får på seg verdens større smil og går bort og gir han en klem.

"Okei det holder nå." Sier Caleb og dytter henne unna like etter at hun kommer borti han.

"Kendall? Er du her også?" Spør mamma med et stort smil. Hun kommer bort for å gi meg en klem, men jeg avslår den og trekker meg litt unna.

"Kendall, ikke vær sur på meg da." Sier hun med en litt barnslig stemme.

Neida, jeg er så jævlig glad for at du knuste hjertet til pappa og lot en drittsekk fly rundt i huset mitt i bare underbuksa.

"Jo, mamma. Jeg er sur på deg. Og vil du vite hvorfor? Jo nå skal du høre, for det første, så knuste du pappa på grunn av det nektet der. Og så fant jeg ut at du hadde gitt Caleb tjuefire tusen kroner og ikke meg. Bare fordi jeg ikke vil bo hos deg. Men du må skjønne det at jeg ikke bare vil dra fra alle vennene mine, og det nye huset sånn helt uten videre." Sier jeg surt og puster ut på slutten.

Mamma blir stille en stund.

"Kendall, du trenger ikke vært så irritert, ha heller en god tone, hun er tross alt moren din."

"Å hold kjeft'a Harrys." Sier Caleb og ser surt på Harrys.

Takker Caleb.

"Dra deg vekk, dette er en familiegreie." Fortsetter Caleb og legger armene i kryss.

"Harrys er familie." Sier mamma og gir Harrys et søtt smil.

"Nei! Harrys er ikke familie! Ikke for meg, ikke for Caleb og ikke for pappa. Han er bare en skrothaug du fant på dynga som du nå har flyttet sammen med!"

Det siste der kom litt forvirret ut, men jeg angrer ikke så veldig på at jeg sa det.

"Harrys, kunne du gått ut på stua en tur, jeg tror jeg må snakke med dem litt alene." Smiler mamma til han. Han gir henne et nikk og går og setter seg foran TV'en i stua hvor det går en eller annen fotballkamp.

Vi andre går inn på kjøkkenet som er mye mindre enn vårt.

"Hør her unger..." Begynner mamma. Caleb hever en finger mot henne.