PRETEND

Carly's store prøve

Hola again mi amigos! (Y mi amigas🙃) jeg er tilbake nok en gang for å spamme ned telefonene, PC'ene og iPadene med mætt varslinger på nye kapitler! Går du lei så gå din vei😘 aner ikke hvor mye som kommer ut i dag, klarte å miste tellinga i går hehem. Nederst i kapittelet er den noe VIKTIG, les til bunnen. Nais thank you, kos deg mæ kapittelet✌🏼️

----------

"Hold fingrene dine unna alle knappene, sitt helt rolig og ikke si et ord." Caleb er streng når det gjelder at jeg sitter i bilen hans. Jeg har sittet i den kanskje to eller tre ganger før, og han var like streng da.

Jeg tar på meg setebeltet og lukker døra. Caleb tar på seg beltet sitt og starter bilen.

"Seriøst, hvis det ligger igjen så mye som étt spor av deg i denne bilen etterpå er du på tynn is."

"Slapp av, jeg skal ikke røre den fine bilen din." Sier jeg med en ertende stemme.

Han begynner å kjøre på vei mot skolen. Han kobler telefonen opp på bilen og setter på høy musikk så folk utenfor kan høre bassen fra musikken. Noen stirrer på oss idet vi kjører forbi. Noen gamle da,er ser forskrekket ut av å se en bil komme med dunkende høy musikk.

Lol.

*

"Okei sånn, dra deg ut av bilen min nå." Sier han og ser på elevene som går av bussen.

"Du kom da faen ikke for sent! Vi kom da samtidig som bussen!" Sier han irritert.

"Det er fordi bussen kjører en lengre vei enn det vi gjorde."

"Hvorfor det?" Spør han fortsatt irritert.

"Fordi det er mange elever som skal på, tulling." Han himler med øynene.

"Pell deg ut." Sier han og vifter med hånden mot meg.

"Jada jeg skal pelle meg ut." Sier jeg og tar av meg setebeltet og åpner døra.

"Du tar bussen hjem." Er det siste han sier før jeg smeller igjen døra. Han er ikke treig med å komme seg vekk fra parkeringsplassen. Sekunder etter jeg lukker døra tråkker han på gassen og forsvinner bortover veien.

Dust.

Jeg snur meg og begynner å gå opp mot skolen. Det er da jeg får øye på Adam som går ut av bilen sin. Han snurrer bilnøklene i hånden sin før han låser bilen. En lett vind treffer meg fra siden så håret mitt kommer foran øynene mine. Jeg tar det langsomt vekk og blir stående å se på Adam. Jeg legger hårlokken bak øret så det ikke skal blåse foran øynene mine igjen.

Akkurat nå føles dette som en film, hvor Adam går fra bilen sin i sakte film. Han vender blikket mot meg, ser på meg en langsom gang og fortsetter å gå igjen etterpå. Viker vekk blikket og går alene inn på skolen.

Når ble jeg med i en film?

Jeg blir stående å se på han helt til han forsvinner inn døra til skolen. Det virker som all lyd har forsvunnet.

Enten det, eller så er jeg døv etter å ha sitter i bilen til Caleb med latterlig høy musikk.

"Kendall." Jeg snur meg og ser Emely komme mot meg.

"Hei." Sier hun med et smil.

"Hei."

"Hva var det der for noe?" Spør hun og ser lurt på meg.

"Hva da?" Spør jeg forvirret.

"Du sto og glante skikkelig lenge på Adam. Og han så på deg også. Hva skjedde i går?" Spør hun og smiler lurt igjen.