PRETEND

Bare drit i

Jeg bestemmer meg fort for å bare gå ned til Emely og Carly og glemme dette her. Selv om jeg ikke helt vet hva som foregår i min lille verden av forvirringer, så gjør det vondt å kjenne etter på følelsene. Jeg er ikke vandt med å ha så harde følelser som dette her. Det brenner. Men innimellom må jeg bare slenge dritt bak meg og begynne å leve litt fremover.

Det er i motbakke det går oppover, er det noen som sier. Det kan faktisk hende det stemmer.

Jeg går ned den beige steintrappen ned til grotten vi har i nederste etasje. Jeg kan kjenne en damp treffe kroppen min og alt blir varmere. Jeg kommer rundt hjørnet, og der får jeg øye på Carly og Emely som allerede står i vannet og spruter på hverandre.

"Hei, hvor ble det av deg? Falt du ned i doen eller?" Spør Emely og trekker vekk det våte håret fra øynene.

"Nei, jeg måtte bare drite." Svarer jeg med et falskt smil.

Hva skal jeg gjøre når jeg ikke engang orker å snakke med Carly og Emely om dette her?

Jeg legger fra meg håndkleet på steingulvet og går sakte ned i vannet. Det varme vannet gir meg først gåsehud oppover lårene, så faller jeg med hele kroppen ned under overflaten og på et lite blunk blir jeg varm igjen. Lysene i veggen under vannet stråler ut med farger så vannet ser helt lilla og rosa ut.

Tror fortsatt at jeg bare drømmer at jeg bor her...

Akkurat nå var et varmt bad det eneste jeg trengte.

Helt til jeg får masse vann sprutet i ansiktet og det ender opp med en lang vannkrig.

*

MANDAG.

En stor, vinrød hettegenser er på. Svarte olabukser med hull på knærne er dratt oppover beina mine, og alt blir toppet med et par svarte ankelsokker og Nike joggesko.

Jeg kikker ut av vinduet mitt og ser at det ikke er igjen mer enn noen få snøhauger på bakken.

Hvor i helvete ble det av vinteren?

Sist jeg sjekket varte vinteren i flere måneder, ikke noen uker.

Like, wtf?!

Jeg går ut av rommet mitt og ned trappen. Jeg har ikke fått noe svar fra Hermine etter den siste meldingen jeg skrev. Heldigvis, for jeg orker verken henne eller Adam akkurat nå.

Lucky me, som er naboen hans.

Jeg går inn på kjøkkenet og kjenner at jeg ikke har et eneste lite snev av matlyst. Den er helt borte. Jeg setter meg ned ved kjøkkenbordet og stirrer på bollen med frukt som står foran meg. Magen rumler, men jeg har ikke lyst på mat. Tanken på å smøre i seg noe å spise gjør meg kvalm. Jeg bestemte meg for å ikke snakke noe med Carly eller Emely om det i helgen. Jeg vil ha litt tid for meg selv først, før jeg begynner å dele alt. Da blir det bare ler snakk om det, og flere spørsmål. Noe jeg ikke er særlig begeistret for akkurat nå.

Jeg pirker neglen på en grønn drue som ligger på kanten av bollen med frukt. Jeg har ikke lyst på den, men magen skriker etter å få den. Jeg plukker den av og hiver den i munnen.

Kvalme....

Jeg tygger den sakte for å få den ned og kjenner at det var nok for denne morgenen. Jeg plukker opp telefonen og blar gjennom de vanlige sosiale mediene for å komme på andre tanker, men stadig vekk blander de samme tankene og følelsene seg inn.

Hvorfor må alt være så vanskelig? Kan ikke Adam bare flytte til Sveits sammen med Hermine eller noe?

Jeg ser på Facebook at Hermine har byttet profilbilde, igjen. For kanskje sjette gang på en uke. Jeg kan se på bakgrunnen bak henne at bildet er tatt på kjøkkenet til Adam. Enten det, eller så er kjøkkenet hennes likt som adam sitt.

Vi går for det første.

Jeg ser på klokken på telefonen og ber om at den skal gå litt fortere så jeg får kommer meg på skolen og unngå Adam og Hermine. For å sitte her og ødelegge for meg selv kommer ikke til å hjelpe.

Der! Det er tid for å gå ut til bussen.

Jeg reiser meg sakte fra stolen og går ut til gangen. Så kommer jeg på nøklene mine som ligger igjen på kjøkkenbenken. Jeg løper tilbake og plukker de med meg før jeg går ut av huset med nøklene i den ene hånden og telefonen i den andre.

Jeg lukker døra bak meg og kjenner en kald og forfriskende duft treffe meg mens jeg låser igjen døra til huset. Jeg vrir om nøkkelen og legger den i baklomma.

Jeg går i et vanlig tempo ned de tre trappetrinnene og begynner å gå mot porten som alltid står åpen. Jeg orker ikke engang å se på nabohuset.

Jeg må dessverre gå forbi huset til Adam for å komme meg til bussholdeplassen. Mens jeg går forbi føler jeg at han står i vinduet og ser på meg. Jeg nekter å se opp, men det er noe med viljen min som bare nekter å høre. Så blikket mitt letter seg opp fra telefonen og ser bort på vinduet til huset hans.

Og uheldigvis er det akkurat der Adam står og ser på meg. Han har smale øyne mot meg før han plutselig letter seg fra vinduskarmen og går mot utgangsdøren sin.

Jeg setter opp farten fordi jeg får en følelse av at han skal komme ut hit. Jeg kommer meg til slutt helt forbi huset hans, og det er da jeg hører døren hans gå opp. Jeg setter opp farten enda mer.

"Kendall!" Hører jeg at Adam roper bak meg. Jeg kan høre at han kommer joggende bortover gangstien bak meg. Jeg får øye på bussen som kommer rundt hjørnet for å plukke opp folk på holdeplassen. Så langt er det ingen der, så jeg setter opp farten. Adam får faen meg ta bilen, han som har en.

"Kendall, sånn seriøst, vent da." Stemmen hans er dypere enn i sta.

Plutselig kjenner jeg en stor hånd legge seg på skulderen min og jeg blir brått snudd rundt og møter øynene til Adam.

"Kend-" starter han før jeg avbryter.

"Bare drit i." Svarer jeg og slår vekk hånden hans.

"Hva faen, er du sur nå eller?" Spør han hissig.

"Bare dra deg vekk, Okei? Gå og klin med barbiedukka di." Jeg himler med øynene i en sur mine og snur meg rundt. Han gjør det samme igjen, snur meg rundt med hånden på skulderen min.

Bussen stanser ved holdeplassen og jeg merker at jeg er nødt til å skynde meg.

"Du, jeg må rekke bussen, så kan du være så snill og bare gå bort til bilen din og kjøre til skolen selv?" Spør jeg oppgitt.

Jeg viker meg unna og begynner å gå mot bussen som snart drar.

Så rekker jeg ikke bussen før Adam plutselig kommer tilbake. Denne gangen slenger han armene rundt midjen min og jeg blir slengt over skulderen hans. Han begynner å gå mot huset sitt med meg hengende. Jeg slår knyttnevene mine i ryggen hans og skriker gjentatte ganger at han må sette meg ned. Men ingen ting av det funker.

Hva i helvete gjør jeg liksom nå?

------

Tror litt av skrivegleden har kommet tilbake nå. Heldigvis. Begynte å bli redd for å falle nedover på Teenfiction-lista. Hehem...

Takk til alle som har send meg innspill og tips til boka. Jeg skal lese gjennom dem og finne ut hvem av dem som kan funke i boka. Fortsett å sende inn hva dere ville hatt med i boka, så kanskje det blir med!

Q: Hvem hadde du slått til for 1. Million kroner, hvis du MÅTTE velge en av dem?👇🏼
A: Kendall
B: Carly
C: Emely

⚠️VOTE & COMMENT⚠️