PRETEND

Det var ikke det jeg spurte om

Midt i siste time kjente jeg at blæren holdt på å sprekke så nå er jeg joggende på vei til doen.

Jeg braser inn og låser meg inne på en av båsene for å gjøre mitt.

Idet jeg er ferdig og får dratt på meg buksa og trekt ned hører jeg noen komme inn. Jeg blir stående stille uten å låse opp for å sjekke om det er Bonnie.

Jeg vil ikke møte på henne.

Jeg lytter etter noen stemmer, eller om de går inn i båsene, men de blir tydeligvis stående foran speilet for å snakke.

Faen.

"Ja, jeg har savnet han så utrolig mye."

Okei, lys og sossete stemme. Hermine?

"Dere er jo bare så perfekte da." Svarer en stemme.

"Syns du virkelig det? For du skjønner, jeg hadde en teori om at han kanskje hadde gått videre etter at jeg dro av gårde på privatskolen, men det virker visst som han savner meg også."

Bitch.

"Men det virker som han har forandret seg litt siden jeg gikk her. Han virker litt mer, hemmelighetsfull eller noe."

"Hva mener du? Tror du ikke han er ærlig med deg?" Spør den andre stemmen som snakker med Hermine.

Det må jo være henne.

"Jo, Adam er alltid ærlig med meg. Og han sa at han ikke har holdt på med noen mens jeg har vært borte."

"Har dere blitt sammen igjen?" Spør venninna.

"Nei, eller, jeg vet ikke. Vi har liksom ikke sagt det sånn offisielt enda. Men jeg tror nok det skjer ganske snart. Vi er jo tross alt skapt for hverandre."

Oj, du er teit.

Jeg åpner båsen og går bort til vasken lengst unna Hermine og venninna hennes som har litt mørkere blondt hår enn Hermine.

De snur seg og ser på meg.

"Hei." Sier Hermine og smiler til meg.

"Hei ja." Svarer jeg og følger heller med på hendene mine som prøver å vaske vekk såpen.

"Jeg har ikke sett deg før, er du ny eller noe?" Spør Hermine med det falske plastikk-smilet sitt.

"Jeg er vel av de nyeste elevene ja, men det begynner å bli en stund siden jeg kom hit."

Hermine nikker og gir venninnen et blikk.

"Så, hvilken klasse går du i?" Spør hun og retter på skinnjakken.

"Klassen under deg." Svarer jeg og blir litt undret over at hun spør om det før hun spør om hva jeg heter.

"Hva heter du?"

Der kom det.

"Kendall..."

"Å, jeg er Hermine." Svarer hun og strekker ut hånden.

Seriøst? Håndhilse? Hvor gammel er du? Førti?

Jeg tørker hendene mine og tar imot hånden hennes beskjedent.

"Og jeg er Adriana." Den andre jenta strekker ut hånden, jeg tar den like beskjedent imot som med Hermine og slipper den raskt før jeg hiver papiret i søpla. Jeg skal til å få ut da Hermine stanser meg.

"Hei du. Du vet hvem Adam Carson er, sant?" Spør hun og ser på meg med et litt bekymret blikk.

"Hørt om han ja." Svarer jeg for å ikke sette ut noen miner.