PRETEND

Tør ikke si noe mer

TORSDAG

Andre time har akkurat begynt og jeg klarte å få alt til å falle ut av skapet minuttet før det ringte inn.

Og prisen for mest klønete person går til meg.

Nå holder jeg på med å stresse med å få alle bøkene inn i skapet igjen. Jeg bare hiver dem inn fordi jeg må forte meg, men da faller de bare ut igjen som en foss av bøker. Jeg tar meg til hodet og kjenner at jeg må begynne å telle til ti for å ikke kaste hele skapet ut av et vindu.

En, to, tre, fire, fem, seks...

Jeg plukker opp de fire bøkene som ligger på gulvet og kaster dem inn igjen og smeller igjen skapet før de faller ut igjen. Stakkars meg neste gang jeg skal åpne skapet.

"Det var da fælt for et raserianfall du hadde da." Hører jeg bak meg. Jeg snur meg og ser på Adam som står der med hendene i lomma på buksa.

"Kan du bare pelle deg til timen for en gang skyld eller?!!"

Oj, den kom ut som en stein flyvende i hundre kilometer i timen.

"Oj såpass sint også?" Sier han og letter på brynene.

"Kan ikke du bare gå til timen? Eller nei, forresten, dra hjem så kommer sikkert Cassandra innom." Sier jeg og prøver å løse igjen skapdøra.

Jeg er så irritert at jeg ikke klarer å få igjen låsen engang.

"Du vet at du må få den ned sant?" Sier Adam og nikker mot låsen jeg fikler med.

"Jeg er ikke født i går. Jeg vet hvordan en lås fungerer. Men den har kilt seg fast." Unnskylder jeg og holder på å ta låsen og kaste den bortover korridoren.

"Et av tallene på koden har vridd seg, du må vri den før du kan låse." Jeg slipper låsen etter han har sagt det og lar armene falle på siden.

"Kutt ut..." Sier jeg med sammenbitte tenner og lukker øynene.

Sju, åtte, ni, ti...

"Hvorfor er du så jævlig sint på meg egentlig? Jeg skjønner at du ikke likte at Cassandra kom tilbake til byen, men du kunne bare snakket med meg liksom." Sier han surt. Jeg prøver å få igjen låsen på nytt, vrir om så koden står riktig før jeg endelig får den igjen.

Jeg begynner å gå bortover, men får ikke tatt mer enn to skritt før Adam stopper meg.

"Kendall, seriøst, slutt å oppføre deg som en liten unge og fortell meg hvorfor du er så jævlig sur." Adam lener armen sin på skapet foran meg så jeg ikke kommer meg den veien.

"Hvis du ikke skjønner det, er det ikke vits å fortelle deg det." Sier jeg like surt og ser på han.

"Fortelle at du ble sjalu fordi jeg snakket med ex'en min?" Svarer han og ser stygt på meg.

"Hvorfor gjør su det egentlig? Så langt har vi vært borti både Hermine og Cassandra. Og for å ikke glemme Bonnie desperatos."

"Jeg har aldri vært sammen med Bonnie."

"I følge henne er dere allerede gift." Svarer jeg og himler med øynene.