PRETEND

Prosentregning

MANDAG

Emely ligger hjemme, kvalm og helt ute av seg. Carly har en stor prøve i dag, som tar hele dagen. Oppsummering, jeg er alene. Rip.

Vi starter dagen med matte. Uheldigvis. I morgen er det trening igjen. Noe jeg både gleder og gruer meg til. Ikke vet jeg hvorfor jeg gruer meg. Jeg tar ut matteboken og lukker igjen skapet.

"Pass på å ta med riktig bok nå." Hører jeg stemme si bak meg. Jeg snur meg rundt og ser at Adam nettopp passerte. Jeg stirrer rart på han mens han fortsetter å gå bortover gangen. Han ser ikke på meg engang, jeg ser bare ryggen hans.

Jeg rynker litt på nesa og ser ned på boka jeg holder.

*Engelsk*

"Faen da" mumler jeg til meg selv og åpner skapet igjen. Hvordan vet Adam i det hele tatt hvilke fag jeg har til hvilken tid? Jeg tar ut matteboken og legger engelskboken tilbake i skapet.

*

"Vi skal så vist gå gjennom litt enkel prosentregning i dag. Ettersom det var mange som ikke fikk til dette på forrige prøve." Sier Mrs. Lucyn og skriver opp et sidetall på tavla.

Jeg har alltid fått til prosentregning ganske greit, så dette blir en kjedelig time med repetisjon.

Men så er det noe annet som plager meg i tillegg...

Det lille øyeblikket jeg hadde med meg selv da jeg sto og glante på Adam i går. Det var utrolig flaut i etterkant. Men det så ikke ut til at han så på meg som en raring etter det. Han sa bare navnet mitt og plutselig kom jeg tilbake til virkeligheten. Det var bare det at da jeg først la merke til at sola sto perfekt i ansiktet hans strålte noe inni meg også. Han sto liksom så perfekt til akkurat da. Øynene hans så på meg samtidig som jeg så på han. Og kriblingen holdt nesten på å drepe meg innvendig.

Carly har mange ganger sagt at jeg liker Adam. Men jeg velger å ikke tro på det når det kommer fra henne. Jeg vet ikke helt hvordan jeg ser på det, men jeg har aldri sett på det som at jeg liker han. Og hvor typisk er det ikke at jeg liksom liker kompisen til broren min? Nei, det går ikke.

Nå er det bare vondt å tenke på. Jeg føler meg bare som en idiot når jeg tenker på følelsen jeg fikk da jeg sto og stirret på han. Hva tenkte han da han så at jeg bare sto der og glante? Han spurte jo om hvorfor jeg stirret ut i luften, han spurte ikke om hvorfor jeg stirret på han. Så kanskje han ikke tok det som noe mer enn det det var? For han altså...

"Kendall? Vil du komme opp og ta den? Det ser jo ikke akkurat ut som at du følger med, så du kan vel dette?" Mrs. Lucyn står og ser på meg mens hun holder ut hånden med et kritt mellom fingrene. Jeg ser kjapt over tavla og ser på oppgaven hun har skrevet opp.

Når skrev hun alt det?

Jeg reiser meg sakte fra plassen min og går opp til henne. Jeg tar imot krittet og leser gjennom oppgaven igjen.

*Per satte inn 4000kr i banken. Rentefoten lå på 3% p.a. Hvor mye kunne han ta ut etter et helt år?*

Jeg begynner å tenke gjennom alt jeg har lært fra før og begynner å føre opp med en styggere håndskrift enn læreren. Jeg skriver opp hvor mye rentene lå på, og hvor mye han kunne ta ut til slutt. Når jeg har skrevet ferdig ser meg på Mrs. Lucyn, hun nikker fornøyd og jeg legger fra meg krittet og går og setter meg igjen.

Det var ikke akkurat så flaut, jeg vet at jeg ikke var den eneste som ikke fulgte med i timen, derfor lo ingen. Akkurat i mattetimene har vi ganske greit klassemiljø, ingen ler når noen ikke følger med, nettopp fordi omtrent ingen følger med. 

Jeg børster av krittet på fingertuppene mine og prøver å følge med resten av timen, men det er fortsatt vanskelig med tanken på det som skjedde i går. Jeg var virkelig ute og kjøre. Jeg har aldri vært så langt borte fra virkeligheten som det jeg var da.

*

"Å herregud, har du faktisk vært på jobb?" Spør jeg Caleb som akkurat kom inn døra.

"Altså, jeg begynner å lure på om du vil ha en knyttneve rett i trynet." Svarer han og sparker av seg skoene.

"Ja takk. Da lurer du helt riktig." Svarer jeg sarkastisk.

"Vet du hva? Hvis du fortsetter sånn kan det hende du endelig kommer deg ut av huset en dag!" Sier jeg oppspilt.

"Vet du hva? Hvis du fortsetter sånn kan jeg garantere deg at du kommer deg ut av huset kjappere enn meg!" Truer han.

Har du tenkt til å kaste meg ut? Så slemt.

"Det gjør jeg nok uansett." Svarer jeg blid.

"Vet du når pappa kommer hjem forresten?" Spør jeg og lener meg inntil veggen.

"I løpet av neste uke tipper jeg. Hvordan det?" Han drar av seg den skittende hettegenseren som er full av olje. Han står i bare T-skjorte og en arbeidsbukse.

"Bare lurte." Svarer jeg og plukker telefonen opp fra lomma.

Jeg går gjennom noen sosiale medier for å sjekke om jeg har fått noen meldinger.

Nope, ingen. I have no friends.

"Gidder du å lage noe mat?" Spør han og sjekker sin egen telefon.

"Ja, men jeg har en grense på å lage kun én porsjon per gang."

"Sånn seriøst, mekk noe til meg også." Jeg rister på hodet.

"Jeg kan ikke risikere å ødelegge matlagings-rytmen min." Han ser stygt på meg.

"Det er ikkenoe som heter matlagings-rytme. Bare sleng noe ekstra mat i stekepanna for faen." Jeg rister nok en gang på hodet.

"Sorry, jeg får aldri mat når du lager det. Du får aldri mat når jeg lager det. Vi kan ikke ødelegge den flotte sirkelen av kjærlighet." Han ser dumt på meg.

"Hva faen har du hatt i deg nå?" Spør han. Jeg pleier ikke å si så dumme ting tydeligvis.

"Ingenting ennå. Som sagt så har jeg ikke lager meg noe mat ennå."

Haha, du blir så sur.

"Vet du hva? Drit og dra." Han går inn på kjøkkenet og åpner kjøleskapet for å finne seg noe selv.

Butthurt...

--------

Folk ville ha enda meeeer, så jeg gir dem enda meeeer.

⚠️VOTE & COMMENT⚠️