PRETEND

Feber på over førti

Ey, hvorfor brukte du ikke et halvt sekund av livet ditt på å i det minste si hei til meg? Hva skjedde med all den smilingen vi utvekslet på kickboksingen???

Greit, bare vær sånn du. Jeg kan leve med det...

Nei, forresten det kan jeg ikke. Hvorfor overser du meg???

Jeg er desperat. Det er folk fått med seg.

Etter forrige trening på kickboksingen trodde jeg faktisk at det ville bli litt annerledes mellom oss på skolen. Ikke det at jeg forventer noe vennskap, for det gjør jeg ikke, men å overse meg fullstendig som om vi aldri har snakket sammen blir noe helt annet. Hva søren var det for noe?

Nå har Adam allerede forlatt korridoren og jeg står igjen alene helt dønn forvirret. Han virket mye hyggeligere på treningen, mens nå er han like frastøtende og kald som vanlig. Jeg er forvirret.

Jeg går bort til timen igjen og klarer ikke å slippe det ut av tankene.

*
Jeg går inn døra hjemme og lukker den bak meg. Sparker av meg skoene og går inn på kjøkkenet hvor Caleb faktisk står og lager mat.

"Du får lage deg mat selv." Sier han og flytter litt på smørbrødene med en gaffel i stekepanna.

"Ok." Svarer jeg lett og åpner kjøleskapet.

"What? Ingen spydige kommentarer? Er du syk?" Spør han og ser på meg.

"Nei." Jeg plukker frem noe pålegg og tar brødet ut av brødboksen.

"Seriøst Kendall, du må ha feber på over førti." Sier han og legger fra seg gaffelen ved siden av stekepanna.

"Jeg har det helt fint." Svarer jeg og begynner å smøre smør på brødskiva.

"Du må til legen ass." Jeg himler med øynene og legger på ost på toppen.

"Jeg har det bra. Så hvis du er ferdig med å kommentere alt ved meg, så går jeg i stua og setter meg." Sier jeg og legger maten min på en asjett.

"Prøv deg. Det er en viktig kamp på TV som går om to minutter. Med andre ord, skjermen er min."

Skjerp deg du har TV på rommet.

"Hvorfor kan du ikke bruke TV'en du har på rommet?" Spør jeg og heller melk i et glass.

"Fordi den er fucka."

"Har du klart å ødelegge den igjen?" Spør jeg og setter melken tilbake i kjøleskapet.

"Jepp." Svarer han.

"Greit, jeg spiser på rommet." Svarer jeg og tar med meg glasset og asjetten med mat.

"Helt seriøst Kendall, du må ha gått på en smell. Du pleier å være mye mer irriterende." Jeg snur meg og stopper i åpningen inn til stua.

"Du har jo ikke noe med det uansett. Så hvorfor bry deg?"

Kanskje du har bittelitt med det å gjøre, Adam er kompisen din liksom. Men samme det. Min hemmelighet, du får ikke vite den.

Nei, seriøst, finner du ut at jeg snakker med Adam dreper du meg, veldig hardt.

"Fordi det er kjedelig når du er nedfor. Jeg kan jo ikke akkurat slenge spydige kommentarer til deg når du er sånn." Det virker nesten som om han bryr seg. Men jeg vet at så fort jeg sier noe som er imot han, blir han spydig.

"Synd." Jeg kjapper meg opp trappen og inn på rommet før han rekker å svare.

Da slapp jeg enda en diskusjon.