PRETEND

Klokka seks på morgenen

Klokka er seks på morgenen. Sola stikker så vidt frem. Jeg er halvveis våken. Jeg tror de andre sover ennå. Med tanken på at Carly snorker, sover nok hun hardest av dem. Jeg vrir meg litt til siden og kjenner at det ligger en hund i veien. Jeg skyver han litt nærmere Kim for å få bedre plass før jeg legger meg ordentlig over på siden. Jeg kjenner at jeg blir slått i ansiktet gjentatte ganger uten at jeg helt skjønner hva det er først.

Så skjønner jeg at det er halen til Thunder.

Han ligger med rumpa mot ansiktet mitt og slår meg i ansiktet med halen.

"Thunder...stopp." mumler jeg stuptrøtt og dytter stumpen hans lenger ned i senga så han heller slår i dyna.

"Er du våken alt?" hører jeg en av jentene mumle trøtt. Jeg kjenner igjen stemmen, det er Emely.

"Ja, så vidt. Thunder drev og slo meg i trynet med halen sin." mumler jeg ned i puta.

"Oja." svarer hun like trøtt.

"Hvorfor er du våken?" spør jeg trøtt.

"Jeg var sånn halvveis i søvne da jeg plutselig hørte stemmen din." mumler hun.

"sorry, skal ikke vekke deg igjen." sier jeg og trøkker hodet lenger ned i puta.

"Går bra." svarer hun litt mildere.

Vi hører plutselig en lyd utenfor rommet.

"Hva var det?" spør Emely like trøtt som i sta.

"Vet ikke. Men det hørtes ut som en dør som åpnet seg eller noe." svarer jeg uten å ta til noe bry.

"En av gutta skulle sikkert bare på do." mumler Emely inn i dyna.

"Mhm..." er det eneste jeg svarer.

Det blir stille i noen minutter. Jeg holder på å falle inn i drømmeland igjen. Jeg puster langsomt inn og ut og slapper fullstendig av. Jeg kan kjenne halen til Thunder slå i magen på meg, utenpå dyna. Carly snorker fortsatt. Det er egentlig litt søtt. Hun var den som sovnet først i går, overraskende nok. Og det ble ekstra morsomt når hun begynte å snakke i søvne. Vi skjøte ikke et ord av det hun sa, det hørtes helt gresk ut for oss. Hun mumlet ett eller annet, så sloknet hun helt og begynte å snorke i stedet.

søtt.

Det er fortsatt helt mørkt i rommet. Selv om jeg åpner øynene er det like mørkt som når de er igjen. Gardinene er tykke og mørke, og stenger derfor alt av lys ute. Selv midt på lyse dagen er det bekmørkt her inne, noe jeg liker, for ellers får jeg egentlig ikke sove.

Akkurat idet jeg skal til å falle inn i drømmene mine igjen, våkner både jeg og de tre andre - pluss Thunder - brått da taklyset blir skrudd på for fullt og døra blir smelt opp. Vi skvetter alle sammen og setter oss kjapt opp i en enkel bevegelse alle sammen. Det eneste jeg ser er flekker, siden jeg ikke akkurat er så vandt til det sterke lyset.

Plutselig merker vi at Nicky kommer løpende inn i rommet og trekker vekk gardinene så sterkt lys skyter på oss og blender oss helt. Jeg holder hånden over øynene for å ikke miste synet helt.

"Nicky!" Roper Kim for å få han til å lukke igjen.

Det blir plutselig veldig bråkete. For det tar ikke mer enn sekunder før alle gutta plutselig er på rommet vårt, fullt påkledd og lys våkne.

"Dere må stå opp!" Roper Adam og river av meg dyna.

Jeg og egentlig alle jentene sitter her stuptrøtte og blinde av lyset, i bare undertøy og en stor t-skjorte hver.