PRETEND

Kanskje når mamma har dratt

Etter en stund, som virker som flere timer, kikker Adam endelig opp og får øye på meg. Selv om jeg sikkert står og ser ut som en total idiot der jeg står og kikker på naboen min, ser set ut som han bare tar det som en søt ting. Han smiler varmt til meg. Han ser ned på telefonen sin igjen og begynner å trykke på skjermen. Like etter kommer det opp en melding på telefonen min. Jeg tar den opp og leser.

*Besøk?*

Jeg ser bort på han med et forvirret blitt. Han nikker bort på bilen til mamma som han kan se fra kjøkkenvinduet sitt. Jeg rister på hodet. Før jeg skriver tilbake til han.

*Nope, bare mamma. Hun kom hjem i sta.*

Og send.

Han ser på telefonen sin og leser. Han svarer med en gang og det plinger på nytt i telefonen min.

*Når drar hun igjen?* jeg leser meldingen og må nesten tenke meg litt om før jeg svarer. Så kommer jeg på at hun blir nødt til å dra igjen i morgen.

*I morgen, hvordan det?* skriver jeg tilbake.

Jeg kommer plutselig på at jeg har satt på ovnen på kjøkkenet, IG at det kanskje er lurt å sette inn pizzaen snart.

*Greit å vite når naboen min er hjemme alene.* skriver han tilbake. Jeg ser bort på han der han står med et lurt blikk. Jeg skjærer en grimase og rekker tunga til han. Det morsomme er at han gjør nøyaktig det samme til meg. Jeg ler litt da han rekker tungen til meg. Det er egentlig bare skikkelig søtt.

*Må gå, jeg har en pizza å sette i ovnen.* skriver jeg og vinker til han. Han vinker tilbake og legger ned telefonen sin før han forsvinner ut av kjøkkenet. Jeg løper inn på mitt kjøkken og ser at ovnen er klar for å ta imot den kalde pizzaen min.

Jeg tar tak i stekebrettet og setter den inn. Skrur på matklokken på tjue minutter og går ut av kjøkkenet.

Mamma har vært oppe veldig lenge nå, det er like før jeg går opp og ser etter henne.

Ja det frister veldig, så jeg gjør det.

Jeg går opp trappen for å se etter henne, men ser henne ikke med det første.

"Mamma?" Sier jeg litt høyere enn vanlig stemmebruk. Jeg ser henne ikke, ikke kan jeg høre henne heller. Så jeg går inn på rommet hennes hvor jeg ser at hun står og snakker fortsatte telefonen.

"Mamma? Maten er satt inn." Hvisker jeg så personen i andre enden av samtalen ikke skal høre meg. Mamma gir meg en tommel opp.

"Bare vent litt Harrys." Sier hun og legget hånden over telefonen så denne Harrys ikke skal høre hva hun sier.

"Bare gå ned du, jeg kommer ned om et øyeblikk." Smiler hun og gir tegn på at jeg skal gå ut av rommet.

Hva søren var det der for noe?

Jeg nikker kort og lukker døren etter meg. Jeg blir stående og tenke litt over hvem Harrys er, kanskje det bare er navnet på sjefen hennes? Eller en kollega? Jeg vet ikke, men det irriterer meg at jeg ikke vet det. Jeg går inn på mitt eget rom og kaster meg på sengen. Jeg kjenner allerede på kroppen at jeg har gått for lenge med klærne jeg brukte på skolen, jeg har glemt å bytte til joggebukse, hva søren er det for noe liksom?

Jeg drar av meg de trange jeansene og hiver dem i skittentøyskurven på badet mitt. Henger den militærfargede jakken på en knagg i walk-in-closeten og begynner å lete etter en joggebukse. Jeg finner ikke den jeg vanligvis pleier å bruke, og begynner derfor å romstere rundt i rommet mitt etter den. Jeg går rundt i bare undertøyet på rommet mitt på jakt etter buksa mi. Helt til jeg får øye på den liggende i sofaen under vinduet mitt. Jeg går bort og plukker den opp, da jeg plutselig hører noe som høres ut som banking på et vindu.

Men ikke mitt vindu...

Jeg ser ut av vinduet og får øye på Adam som sitter i vinduskarmen på sitt eget rom.

Dæven, jeg kan se rett inn i rommet hans fra rommet mitt.

Og motsatt! Faen! Jeg står her i undertøy!

Flaaaaaut...

Jeg prøver å dekke meg til med buksa, men der ser ikke ut til at han bryr seg noe særlig. Han bare ser på meg med det samme smilet, akkurat som han gjorde da jeg skiftet i garderoben på treningen. Jeg gir opp i å prøve å gjemme meg bak buksa og bare tar den på meg. Igjen får Adam se meg i bare bukse og bh. Men jeg bryr meg ikke noe mer nå. Det er ikke noe han ikke har sett før uansett.

Adam åpner vinduet, jeg gjør det samme og vi finner ut at vi er nærme nok til å snakke, men med høyt volum.

"Jeg ser at du nok en gang går for en normal bh og ikke en full av blonder." Sier han høyt og smiler.

"Så klart! Blonder klør bare!" Sier jeg stolt og retter litt på den ene stroppen på BH'en. Han ler litt av meg.

Genser, jeg må finne en varm og god genser. Mon tro om Caleb har lagt igjen noen flere som jeg kan ta.

Vel, utenom alle de som brant ned under brannen som jeg på en måte forårsaket.

Nei, jeg orker ikke å legge skylden på meg selv akkurat nå.

Jeg går bort til skapet igjen og finner en stor genser. Den er min, ikke Caleb sin. Den er bare kjøt i en litt for stør størrelse. I Large faktisk, og jeg bruker vanligvis Medium. Jeg tar den på meg og går bort og setter meg ved vinduskarmen igjen.

"Jeg likte det bedre uten." Sier Adam og smiler til meg.

Jeg trekker håret opp fra genseren og smiler til han.

"Synd for deg. Jeg ble kald."

Som vanlig er denne hettegenseren i en militærfarge. Jeg har absolutt ingen interesse av å begynne i militæret, men jeg elsker klærne de bruker, derfor kjøper jeg det meste i den stilen, fordi det er sykt kult.

"Skal jeg komme og varme deg?" Sier han høyt og smiler lurt.

"Kanskje når mamma har dratt." Jeg bare vet at det svaret irriterte han.

-----------

Ble visste et lite KapittelRush ut av dette her, virker det som. Hehem, og det var ikke meningen engang. Lol.

Q: ville du bedt Adam over selv om moren din var hjemme? Eller ville du ventet til ut dro igjen så dere fikk være i fred? Og HVORFOR🙃

⚠️VOTE & COMMENT⚠️