PRETEND

Ha et fint liv

"Dere var hos Cassandra?..." Sier jeg lavt og biter meg i underleppa.

"Ja, vil du vite hvorfor?" Spør han. Volumet ble plutselig veldig lavt.

Jeg nikker svakt mens jeg ser ned i gulvet.

"Jeg skulle bare hilse på foreldrene hennes fordi det var lenge siden jeg hadde sett dem."

Og det er alt?

"I flere timer?" Mumler jeg.

"De fleste foreldre setter på kaffen, og da blir du som regel der en god stund." Svarer han som en selvfølge.

"Ok." Svarer jeg. Jeg føler meg utrolig dum akkurat nå. Men allikevel vet jeg ikke om jeg kan tro på det han sier.

"Er alt greit da?" Spør han. Jeg biter meg hardt i underleppa og kjenner at øynene blir blanke.

"Hvor lenge skal Cassandra være her?" Spør jeg og ser opp på han.

"Det var ikke det jeg spurte om."

"Men det var det jeg spurte om. Svar meg."

"Bare ut denne måneden, så drar de til Hellas. De har kjøpt seg nytt hus der."

Å takk Gud for at det så langt unna.

"Går det bra nå?" Spør han rolig og prøver å få øyekontakt med meg. Jeg orker ikke svare. Jeg bare klemmer sammen leppene før jeg begynner å hulke.

"Kendall?" Prøver han igjen selv om jeg ikke svarer.

Han begynner å skjønne at jeg ikke vil svare, så han kommer heller bort og gir meg en klem. Jeg legger armene mine på ryggen hans og klemmer han like hardt tilbake. Han legger nesa si i håret mitt og jeg kan kjenne den varme pusten hans i hodebunnen. Jeg presser ansiktet mitt på skulderen hans så jeg ikke skal begynne å gråte.

Jeg vet ikke hvorfor jeg holder på å gråte. Det har bare vært mye de siste to månedene, og det blir bare et eneste stort stress. 

Etter en stund uten snakking hører vi plutselig en bil utenfor. Adam trekker seg motvillig ut av klemmen og går bort til døra og lukker den opp. Jeg går bort til han og ser hvem som kommer.

Gjett hvem det er.

En rød Mercedes har parkert utenfor huset hans og ut kommer Cassandra. Hun smiler til Adam, før hun får øye på meg og mister smilet fullstendig. Hun ser direkte drit skuffet ut. Hun tar noen steg frem og prøver å overse meg.

"Hei, du jeg skulle bare gi deg t-skjorta tilbake." Sier hun og holder frem en t-skjorte. Jeg ser på Adam. Han ser på meg også, helt uskyldig.

"Og hvordan klarte du å glemme t-skjorta di hos henne?" Spør jeg litt surt igjen. Adam ser på Cassandra. Hun gir meg et uskyldig smil.

"Jeg må gå." Sier jeg kort og går ned trappen, forbi bilen til Cassandra og bort til mitt eget hus. Jeg låser opp døra og går inn.

Jeg slenger nøkkelen på kjøkkenbenken og kjenner hodet dunke hardt.

Hvorfor glemte Adam en t-skjorte hos Cassandra?

Hva faen drev de med, som gjorde så han tok av seg den?

Jeg går rundt i sirkel og prøver å finne en måte han kunne glemt den på.

Å faen... De gjorde ikke?...

Nei, helvete heller...

Hvorfor skal han late som at han er noen han ikke er? Han later som at det ikke er noe på gang, men egentlig er det mer på gang utenfor min sone, enn det er innenfor. Han har nok et større liv utenfor meg, er jeg redd.