PRETEND

Samme beløp

MANDAG

Rett etter skolen tar jeg bussen bort til sykehuset hvor Caleb har havnet. Som sagt så har han vært i en frontkollisjon.

Jeg går av bussen og går mot sykehuset. Jeg har brevene hans i sekken min. Det er det eneste som er i den, så den er lett å bære med seg.

Jeg går inn på sykehuset og setter kursen mot resepsjonen hvor en dame sitter. Hun har litt afro aktig rødt hår og runde briller.

"Kan jeg hjelpe deg med noe?" Spør hun og ser på meg.

"Uhm, ja. Jeg skal besøk Caleb Gamino, hvilket rom er han på?" Damen ruller stolen hun sitter på nærmere dataen og begynner å klikke litt rundt på skjermen.

"Caleb Wilhelm Gamino? Er det han du mener?" Jeg nikker.

"Han er i andre etasje, rom D:11. Er du et familiemedlem?" Spør hun og kikker på meg over brilleglassene.

"Ja, han er broren min." Svarer jeg og trekker meg langsomt unna.

Hun gir meg et nikk, og jeg går bort til trappene og løper opp.

Jeg er ikke noen stor fan av heiser, pluss at den er opptatt.

*

Jeg går bortover alle rommene og stopper opp utenfor D:11. Jeg banker på og åpner opp forsiktig. Jeg får øye på Caleb sitte på telefonen i sykehussenga og ser egentlig ganske kvikk ut til å ha kollidert med noen.

"Halla." Sier han idet han får øye på meg.

"Hei til deg også." Svarer jeg og lukker døra bak meg.

Jeg tar brevene opp fra sekken min og slenger dem på fanget hans.

"Så, noen spesiell grunn til at du ikke fortalte meg om ulykken tidligere?" Spør jeg surt og slenger sekken min på gulvet.

"Stress." Svarer han og ser bare på telefonen sin.

"Wow, for det er jo kjempevanskelig å ta opp telefonen og sende en melding eller ringe." Svarer jeg og legger armene i kryss.

"Jepp." Er det eneste han svarer.

"Hvordan går det egentlig? Noen alvorlige skader?" Spør jeg og ser på det store såret han har i pannen.

"Dette her..." Sier han og peker på pannen sin.

"Også har jeg brukket to ribbein og et bein. Også har jeg fått denne armen ut av ledd." Svarer han og holder opp en arm som er pakken inn i en tynn gips.

"Også har jeg en liten hjernerystelse, men den går fort over."

Okei, så fu kommer til å bli like dum som vanlig igjen, med andre ord.

"Og bilen? Hvordan ser den ut nå?"

Okei, det var litt slemt... Jeg bryr meg mye om bilen... Lol!

"Fullstendig herpet i fronten. Jeg blir nødt til å kjøpe meg en ny, det eneste er at forsikringen ikke dekker så mye for å si det sånn. Så jeg blir nødt til å granske opp en god del cash for å få kjøpt meg ny." Han legger fra seg telefonen og lener seg litt tilbake.

"Du kan jo sikkert bare ringe pappa da. Fortell han hva som har skjedd, så kanskje han sponser deg med litt." Foreslår jeg.

"Nei, jeg orker ikke blande inn pappa i dette her. Da får han bare dårlig samvittighet for at han ikke er her så ofte, og det orker jeg ikke nå." Sier han og legger hendene bak på hodet.

"Så du kommer ikke til å si at du har vært i en ulykke liksom?" Han rister på hodet.

"Hva med mamma da?" Spør jeg i samme slengen.