PRETEND

Ditt tap

"Så du får deg ny samboer i morgen altså?" Spør Carly og smiler stort.

"Jada, ham er veldig renslig av seg, er ikke så pratsom og hører sikkert på meg." Svarer jeg henne og ler.

Vi sitter i stua mi og snakker om Thunder som skal komme i morgen. Emely sitter på enden av sofaen og er like spent som Carly på hunden.

Jeg syns ikke det er en så veldig stor deal, men Thunder var jo mitt eneste mål i livet å få for to år siden, så hvorfor klage?

"Jeg gleder meg til å møte han." Ler Emely og ser på Carly som sitter der og biter på en brusboks.

"Skal du drikke brusen som er inni den eller spise opp boksen?" Spør jeg og ser rart på Carly.

"Begge deler tenkte jeg." Svarer hun og setter den fra seg på bordet foran seg.

Det er lørdag, midt på dagen. Til en stor overraskelse sitter ingen av oss i joggebukse, men olabukser. Alle går i hettegenser. Carly har på seg en svart en som det står punk five ever på, mens Emely har på seg en hvit en med bare en liten logo på skulderen. Kan dere gjette hva slags genser jeg har på meg?

Militærfarget.

Tror du gjetta riktig.

Plutselig får jeg inn en melding på telefonen. Jeg forventer meg at det er en melding fra pappa hvor det står alt jeg må ordne i stand til Thunder kommer, men neida. Det er en melding fra nabo'n. Selveste Adam Carson. Alle jenters store drøm.

*Få vennene dine ut av huset, vi må sånn seriøst snakke. Jeg vet at du tror noe som ikke er sant akkurat nå.*

Jeg lager en liten grimase mot meldingen hans uten at det var meningen. Heldigvis så ikke Carly og Emely det, så der slapp jeg billig unna.

*De blir, og vi har ikke noe å snakke om. Får meg ny samboer i morgen uansett, så er ikke så viktig for meg lenger.*

Han må jo gå helt på trynet siden han ikke skjønner at det er snakk om en hund.

Lol.

*Okei, nå MÅ du være full. Du er søtten år og skal få deg samboer i morgen? Hva faen har du fått i deg?*

Vent, hvordan vet han at jeg har venner på besøk?

*Nope, han kommer i morgen og skal bo her sammen med meg. Har du noe problem med det? Og nei, jeg har fortsatt ikke drukket noe annet enn sist du spurte.*

Meldingene går kjapt i mellom. Det blir stille i telefonen en liten stund. Det eneste jeg hører er TV'en som står på i bakgrunn.

"Uhm, Kendall?" Sier Emely og ser på telefonen sin.

"Hm?"

"Hvorfor sendte Adam meg en melding og lurte på om du var full?" Spør hun og ser på telefonen sin.

"Kødder du? Han sendte en melding til deg?" Spør jeg og kryper bortover sofaen til henne. Jeg ser på telefonen hennes og leser over meldingen selv om Emely sa hva det sto.

"Okei, nå er det nok, dette her gidder jeg ikke mer..." Sier jeg til meg selv og leser gjennom meldingene jeg skrev for å overbevise meg selv om at jeg faktisk ikke har drukket.

"Kanskje vi skal dra, så får dere ordnet opp i dette her." Sier Carly og reiser seg.

"Neida, bare bli." Sier jeg mens jeg har nesa i telefonen.

"Jo, vi går. Du må ordne opp dette her. Du er jo helt på jordet." Emely reiser seg like etter og de går ut i gangen og tar på seg skoene.

"Hallo, det er jo ikke noen stor sak, vi bare krangler litt. Og jeg er ferdig med ham, ikke dra da." Sier jeg og ser på dem mens de tar på seg skoene.

"Greit, du får gjøre som du vil, men vi drar uansett, i tilfelle han vil snakke med deg." De forsvinner ut døra. Carly lukker døra etter seg og jeg blir stående igjen alene i huset med TV'en sin lyd gående i bakgrunn.

Telefonen plinger igjen.

*Trodde ikke du ville snakke jeg.* kommer det fra Adam.

*Jeg vil ikke det.* svarer jeg.

*Hvorfor fikk du dem til å gå da?*

*fordi du skremte dem ut ved å sende en føkkings melding til Emely, dust.*

Han svarer ikke. Det blir stille en stund.

Så kaster en hånd seg på dørhåndtaket på andre siden av døren og går fort opp. Jeg holder på å få hjerteinfarkt her jeg står og Adam kommer inn.

"Ja, velkommen inn." Sier jeg sarkastisk og prøver å finne igjen pusten etter at han skremte hjertet mitt opp i halsen.

"Akkurat nå gidder jeg ikke spørre om å få komme inn." Sier han og lukker døra bak seg.

"Ok, kan du gå nå?" Spør jeg og himler med øynene før jeg beveger meg lenger inn i huset.

"Hva har du drukket Kendall?" Spør han og går sakte etter meg.

"Brus, vann, juice. Hvordan det?"

"Fordi du oppfører deg litt som Nicky på fest."

Er det et kompliment?

Nei.

"Hør her, jeg vet at du er dritt lei av meg, og vil ikke ha noe mer med meg å gjøre. Men hvis du lar meg forklare alt, én gang til, vil du høre etter da?" Spør han rolig. Jeg snur meg og får øyekontakt med han. Jeg svarer ikke med det første.

"Og hva med om jeg ikke tror på det du sier?" Spør jeg like rolig.

"Vel, da vil jeg kalle det mitt tap. For jeg vil virkelig ikke fucke opp mer nå."

"Hvorfor sier du at det er ditt tap? Er det ikke heller jeg som taper da?" Adam rister svakt på hodet.

"Nei, for det er jeg som har gjort det så jævlig forvirrende nå. Alt fra Hermine til Cassandra. Men, jeg kan love deg at jeg skal si akkurat det som er sant. Du kan spørre meg om hva faen du vil, jeg svarer ærlig på det, selv om der kan ta oss hele natten."

Jeg biter meg litt i leppa.

"Så hvis du bare gir meg én siste sjanse til å forklare meg, kan jeg love deg at du vil tenke litt annerledes." Jeg svarer ikke nå heller. Det virker som om noen har skrudd volumet mellom oss mye lavere. For alt går plutselig så rolig for seg.

"Så hva sier du? Én sjanse til?"

----------

Det er veeeeldig vanskelig å ikke skrive et kapittel til når det er så mange som kommenterer😂 bare sier det, kommentarene deres påvirker skrivingen min sykt mye!😍 ITS FANTASTISK!!

Hakke noe Q, så kommenter noe random eller gi respons fra kapittelet.

⚠️VOTE & COMMENT⚠️

"