MANDAG
Jeg går trøtt gjennom døra hjemme. Dagen i går gikk som regel i soving og dårlig form. I dag er jeg bare latterlig trøtt. Først skal jeg på skolen, så på jobb.
Jippi, livet elsker meg.
Jeg lukker døra bak meg og går bort til bussholdeplassen. Det eneste jeg er redd for nå er at jeg kommer til å sovne på bussen og ender opp i en by hundre timer unna her.
Jeg ser at bussen kommer kjørende rundt svingen. Jeg setter opp farten litt og kommer meg til holdeplassen AKK før den og går å den idet den stopper ved meg.
Jeg må virkelig skaffe meg lappen.
Tenk på det, kunne kjøre bil.
Jeg setter meg bakerst i bussen og ser ut av vinduet. Øyelokkene er bare tunge og trøtte.
Hold deg våken Kendall. Du kan ikke ende opp i Tyskland.
Hvis det er mulig i det hele tatt, lol..
*
Jeg merker at noen dulter i skulderen min. Jeg åpner øynene og merker at jeg fortsatt er på bussen. Det er en fyr fra klassen min som egentlig aldri sier noe. Jeg ser opp på han.
"Skal du ikke av?" Spør han forsiktig som om jeg skulle slått han om han sa noe til meg.
"Jo, takk." Svarer jeg og reiser meg og går ut av bussen.
Takk Gud for at jeg ikke endte opp i Tyskland.
Jeg går oppover skolegården med hendene i lommene på genseren min. Den er vinrød mens buksa er svart med store hull på knærne. Skoene er noen enkle hvite Nike sko med noen svarte detaljer.
Oja, og en ting til... Det spurtregner som bare faen og jeg blir klissvåt.
Jeg går så fort jeg kan bort til inngangen så jeg slipper å måtte gå rundt med skikkelig bløte klær hele dagen. Idet jeg kommer innenfor døra vrenger jeg håret så vann renner ned på gulvet. Jeg rister litt på kroppen og kjenner en frysning bre til. Jeg går videre bort til korridoren hvor skapet mitt står. Jeg merker at de andre elevene er minst like bløte som meg. Jeg fortsetter å gå bortover gangen og stopper opp ved skapet mitt. Emely kommer bort og stopper opp ved meg. Jeg ser rart på henne. Ser på henne fra topp til tå med et rart blikk og må bare spørre henne.
"Hvorfor er ikke du klissvåt?"
Hun gir meg et blikk nå.
"Fordi jeg har hørt om noe som kalles paraply vel." Svarer hun som om jeg var den dumme her.
Noe jeg er, lol.
"Ork." Svarer jeg bare og åpner skapet mitt.
"Er det ork å måtte holde en paraply hele veien fra bussen og til skolen?" Spør hun og lener seg inntil skapet sitt.
"Ja, for meg er det det." Svarer jeg bare. Jeg skal til å strekke meg etter en bok da hånden min stopper opp litt. Jeg ser over alle bøkene og alt står stille.
"Matte..." Mumler Emely til meg. Hun vet at jeg blir sur hvis jeg ikke finner det ut selv, derfor mumlet hun det.
"Jeg visste det." Svarer jeg dølt og tar ut matteboka.
"Jada." Svarer hun bare.
Åh, jeg er så håpløs at jeg får lyst til å gråte.
Vi får øye på Adam som kommer gående bortover gangen. Han går mens han driver på telefonen som om han skulle tekstet med presidenten eller noe.
Så viktig er det vel ikke.
Han ser ikke engang på meg. Han går rett forbi og vet knapt at jeg sto her.
Han er like gjennombløt som meg, så det er jo noe.
"Hva var det for noe?" Sier jeg og ser på at han går videre. Emely har samme uttrykk.
"Aner ikke. Han pleier jo å stoppe." Svarer hun. Vi står ved siden av hverandre og ser bare rart på han.
"Hva stirrer dere på?"
Vi skvetter til skikkelig begge to når Carly plutselig dukker opp bak oss.
Jeg snur meg og ser på henne, det samme gjør Emely.
"Adam." Svarer jeg og høres ut som en liten freak.
"Og hvorfor det?" Spør hun og ser rart på oss som om vi var desperate eller noe.
"Fordi han så konstant ned på telefonen sin. Han kunne da i det minste sett på oss liksom, men han bare gikk forbi." Svarer jeg og kjenner at nysgjerrigheten kverker meg.
"Kanskje det var noe viktig?" Foreslår hun.
"Kanskje, vet ikke." Svarer jeg og lukker skapet.
"Det er vel kanskje like greit. Vi trenger jo tross alt ikke å vite om absolutt alt den fyren holder på med." Sier Emely og ser på oss. Vi gir henne et dølt blikk.
"Er du rar eller? Så klart vil vi vite hva han driver med hele tiden." Sier Carly.
Nå føler jeg at jeg må begynne å låse døra litt oftere ass, hvert fall hvis Carly står utenfor hele tiden.
"Så hvis det hadde vært motsatt..." Begynner Emely igjen.
Ugh.
"Hadde dere likt at noen snoket rundt i alt dere gjør hele tiden?"
Faen for en mamma-rolle du har i denne gjengen.
"Nope. Vi får bare håpe at han ikke tar seg nær av det." Smiler jeg. Carly nikker og ser på Emely akkurat på samme måte som jeg gjør.
"Dere to er håpløse." Sier hun til slutt og ser på Kim som kommer gående.
"Halla." Sier hun og åpner opp skapet sitt.
*
Jeg ser bare ned på alle tallene som står i boka. Jeg hører mumling fra læreren i bakgrunn. Han mumler egentlig ikke, men jeg er så dårlig fokusert at det høres ut som mumling i mine ører. Jeg sitter og tapper blyanten på boka og bare venter på at timen skal bli ferdig.
"Kendall." Jeg ser opp og merker at læreren snakker til meg.
"Hm?" Svarer jeg bare.
"Opp med deg." Jeg gir han et rart blikk først. Så merker jeg at det står et stykke på tavla som han tydeligvis vil at jeg skal løse. Det ser ut som at noen andre elever også har vært oppe og løst andre oppgaver. Jeg reiser meg fra plassen min og går opp, tar imot et kritt, plasserer det på tavla og stopper opp derfra.
Så mye kan jeg.
------------
6 kapitler igjen av PRETEND!
Er ikke så bra publisering for tiden, sorry for det. Men det er ikke alltid jeg har like lyst eller ork til å skrive. Hehem ....
Men nå kom det i hvert fall et kapittel!