Idet jeg kommer hjem fra jobb ser jeg at skoene til Caleb står i gangen. Det betyr at han må være hjemme.
"Caleb?" Roper jeg inn i huset.
"Ja?" Hører jeg han rope fra overetasjen. Jeg løper opp trappen og inn på rommet sitt hvor han er.
"Caleb, jeg trenger at du-" jeg stopper opp midt i setningen.
"Hvorfor pakker du?" Spør jeg som fortsettelse på den forrige setningen.
"Jeg drar tilbake. Leiligheten er fikset. Nå får pappa det som han vil, at jeg ikke dreper deg."
"Morderisere..." Retter jeg han.
"Det er fortsatt ikke noe ord Kendall." Jeg legger armene i kryss.
"Er det vel."
"Ikke ta opp den diskusjonen her igjen."
"Å? Hva skjer hvis jeg tar det opp igjen? Morderiserer du meg da?" Han ser på meg med et advarende blikk.
"Men uansett, hva var det du trengte?" Spør han og hiver en genser i bagen sin.
"Hm?" Svarer jeg og har egentlig glemt hva jeg sa da jeg kom inn.
"Du sa du trengte at jeg... Ett eller annet." Sier han og pakker ned PC'en sin i bagen.
"Oja, nei ingenting."
Jeg skulle be deg dra, men du kom meg i forkjøpet, så glem det.
"Du får kose deg alene da." Sier han og drar igjen glidelåsen på bagen sin før han slenger den over skulderen og går ut av rommet. Han går ned til første etasje.
"Et tomt hus er bedre selskap enn det du er." Svarer jeg og går etter han. Thunder kommer ut fra kjøkkenet og ser opp på Caleb. Han gir han et typisk ikke-dra-fra-meg blikk.
Skjerp deg Thunder, det er Caleb vi snakker om assa.
Caleb gir han et vennskapelig klapp på hodet før han går ut og legger bagen sin i bilen.
"Pappa og Patty har dratt da, husk det." Sier han og setter på seg solbrillene sine.
"Ja jeg vet." Svarer jeg og lener meg inntil dørkarmen.
"Hade da." Sier han og åpner døra på bilen.
"Jeg kommer ikke til å savne deg." Sier jeg og smiler.
"Jeg kommer ikke til å savne deg heller Kenny." Svarer han med det samme smilet.
Søskenkjærlighet af.
"Hade." Han setter seg inn i bilen og lukker døra før han kjører ut på veien og forsvinner rundt en sving.
Thunder løper ut mellom beina mine og setter på firsprang bort til hagen til Adam.
"Nei, nei, nei, nei, nei. Ut av hagen min. Jeg skal ikke ha mer gaver fra deg." Jeg ser Adam komme ut av huset sitt og går mot Thunder som har satt seg ned på plenen hans for å gjøre sitt fornødne.
"Kendall! Kom og hent hårballen din!" Roper ham til meg. Jeg ler og går bort til hagen til Adam.
Men jeg kommer jo selvfølgelig ikke til å ta han med hjem før han har lagt ifra seg det han skal.
"Du er så flink Thunder!" Sier jeg til han og ser på at han står der med tunga ut og soler seg på plenen.
"Ikke oppmuntre han." Svarer Adam frustrert.
"Unnskyld." Ler jeg.
"Så hvor lenge ble du kvitt broren din?" Spør han og legger hendene sine i lomma på genseren.
"For alltid håper jeg." Svarer jeg og legger hendene mine i lomma på hettegenseren min akkurat som Adam.
"Han flyttet tilbake?" Spør han og får sola i øynene. Jeg nikker. Adam trer på seg solbrillene så han slipper å knipe igjen øynene på grunn av sola. Jeg tar på meg solbrillene jeg har på toppen av hodet og etterligner han.
"Er du morsom eller?" Spør han og smiler til meg. Han drar på seg hetta og ler litt av meg.
Da gjør jeg det samme, bare for å irritere han.
"Kendall..." Sier han oppgitt. De hvite tennene hans skiller seg godt ut fra de svarte solbrillene.
Han går helt bort til meg og legger hendene sine på hver side av halsen min og ser ned på meg. Jeg kan kjenne magen hans inntil magen min.
"Så da kommer du i helga, med andre ord." Sier han. Jeg kan se meg selv gjennom solbrillene hans, noe som er litt morsomt, for hodet mitt ser ut som en ballong. Jeg nikker og smiler automatisk.
"Og de andre?" Spør han og vinker med brynene.
"Du mener de små maurene?" Spør jeg og ler litt.
"De ja."
"De kommer."
"Bra, det er på lørdag, vi sier rundt klokka sju." Sier han og stryker tomlene sine opp og ned på halsen min.
"På morgenen?" Spør jeg med et smil.
"Ja Kendall, på morgenen. Fordi jeg er et skikkelig solskinn om morgenen. Jeg er en engel før klokka elleve på dagen. Husker du aldri det? Du vet jo hvor glad og opplagt jeg er så tidlig på dagen."
Lol, merk sarkasmen hans.
"Det var det jeg tenkte. Da kommer jeg klokka sju lørdag morgen?" Sier jeg og legger hodet på skrå.
"Prøv deg. Så får vi se hvor levende du er etterpå."
"Skal du drepe meg hvis jeg kommer til deg og vekker deg sju på morgenen?" Spør jeg og ler litt.
"Vi får se hva som skjer."
Sånn seriøst, nå frister det faktisk å vekke han sju på morgenen på lørdag.
Selv om jeg er ganske død etter det.
Jaja, jeg har hatt et fint liv.
"Javel, da gjør jeg det da." Svarer jeg. Han letter på brynene så jeg kan se de over brillekanten.
"Stakkars deg." Sier han og stryker meg medfølende med tommelen sin på halsen min.
"Jepp, stakkars meg."
Jeg kommer garantert til å vekke han klokka sju... Hvis jeg kommer meg opp av senga selv først.
Han lener seg ned og kysser meg smått på munnen mens han smiler.
Da bjeffer Thunder til ved siden av snur blikkene våre mot han og ser på han der han står og følger med.
"Ikke bit meg igjen, vær så snill. Jeg skal ikke gjøre henne noe." Sier Adam og ler. Thunder har et morskt blikk på Adam.
Trodde dere var bestevenner jeg.
Han bare legger seg ned på gresset og lukker øynene. Jeg ser tilbake på Adam og ser opp på han. Han ser fortsatt på Thunder. Etter en liten sekund, kanskje noen sekunder, ser Adam på meg igjen.
"Hva er det du ser på?" Spør han rolig med et halvveis smil.
"Deg." Svarer jeg like rolig.
Selv om det er en selvfølge da. Hallo liksom, er du dum?
"Hvorfor det?"
Fordi du er kjekk da vel.
Kødda....
Neida, du er kjekk.
Bittelitt.
"Fordi jeg ikke har noe annet å se på." Jeg biter meg i underleppa. Han begynner å tukle med den ene øreflippen min.
"Daså." Svarer han og lener seg ned og kysser meg igjen. Det er litt godt å ikke krangle med han akkurat nå. Ja, jeg er en person som elsker å diskutere med andre, men nå er det deilig å bare kunne stå her og glane på han uten å helt skjønne hvorfor.
-----------
Jeg vil ha en Adam, skal ønske meg en til bursdagen min:)
Som ikke er før om mange måneder...... *Griner*
⚠️VOTE & COMMENT⚠️