TORSDAG
Andre time har akkurat begynt og jeg klarte å få alt til å falle ut av skapet minuttet før det ringte inn.
Og prisen for mest klønete person går til meg.
Nå holder jeg på med å stresse med å få alle bøkene inn i skapet igjen. Jeg bare hiver dem inn fordi jeg må forte meg, men da faller de bare ut igjen som en foss av bøker. Jeg tar meg til hodet og kjenner at jeg må begynne å telle til ti for å ikke kaste hele skapet ut av et vindu.
En, to, tre, fire, fem, seks...
Jeg plukker opp de fire bøkene som ligger på gulvet og kaster dem inn igjen og smeller igjen skapet før de faller ut igjen. Stakkars meg neste gang jeg skal åpne skapet.
"Det var da fælt for et raserianfall du hadde da." Hører jeg bak meg. Jeg snur meg og ser på Adam som står der med hendene i lomma på buksa.
"Kan du bare pelle deg til timen for en gang skyld eller?!!"
Oj, den kom ut som en stein flyvende i hundre kilometer i timen.
"Oj såpass sint også?" Sier han og letter på brynene.
"Kan ikke du bare gå til timen? Eller nei, forresten, dra hjem så kommer sikkert Cassandra innom." Sier jeg og prøver å løse igjen skapdøra.
Jeg er så irritert at jeg ikke klarer å få igjen låsen engang.
"Du vet at du må få den ned sant?" Sier Adam og nikker mot låsen jeg fikler med.
"Jeg er ikke født i går. Jeg vet hvordan en lås fungerer. Men den har kilt seg fast." Unnskylder jeg og holder på å ta låsen og kaste den bortover korridoren.
"Et av tallene på koden har vridd seg, du må vri den før du kan låse." Jeg slipper låsen etter han har sagt det og lar armene falle på siden.
"Kutt ut..." Sier jeg med sammenbitte tenner og lukker øynene.
Sju, åtte, ni, ti...
"Hvorfor er du så jævlig sint på meg egentlig? Jeg skjønner at du ikke likte at Cassandra kom tilbake til byen, men du kunne bare snakket med meg liksom." Sier han surt. Jeg prøver å få igjen låsen på nytt, vrir om så koden står riktig før jeg endelig får den igjen.
Jeg begynner å gå bortover, men får ikke tatt mer enn to skritt før Adam stopper meg.
"Kendall, seriøst, slutt å oppføre deg som en liten unge og fortell meg hvorfor du er så jævlig sur." Adam lener armen sin på skapet foran meg så jeg ikke kommer meg den veien.
"Hvis du ikke skjønner det, er det ikke vits å fortelle deg det." Sier jeg like surt og ser på han.
"Fortelle at du ble sjalu fordi jeg snakket med ex'en min?" Svarer han og ser stygt på meg.
"Hvorfor gjør su det egentlig? Så langt har vi vært borti både Hermine og Cassandra. Og for å ikke glemme Bonnie desperatos."
"Jeg har aldri vært sammen med Bonnie."
"I følge henne er dere allerede gift." Svarer jeg og himler med øynene.
Jeg snur meg for å gå den andre veien, og da Adam skal til å sette armen sin i veien igjen, tar jeg hardt tak i den og kaster den mot han så han blir dyttet bakover.
Og tydeligvis skal det ikke mer til før han skrur på raseri-instinktet sitt. Han griper tak i begge armene mine og jeg blir plutselig dyttet hardt inn i skapene med ryggen. Jeg skvetter til av det, alt skjer som en eneste refleks. Jeg sperrer opp øynene når jeg ser de senkede brynene til Adam. Han slipper ikke.
"Sorry." Sier han, men holder fortsatt hardt rundt hver av armene mine.
"Og hva var det der for noe?" Spør jeg og vrir litt på håndleddene mine for å kjenne etter hvor hardt han holder.
"Refleks."
"Okei, du kan slippe nå." Svarer jeg og venter til grepet skal slakke ned.
"Ikke før du forteller meg akkurat hvordan du har det." Er hva jeg får til svar.
"Hør her, jeg vil ikke. Så kan du bare slippe meg før jeg begynner å skrike på lærerne?" Det virker som en mild trussel egentlig, selv om det ikke virker som han bryr seg så mye.
"Ikke prøv å vri deg ut av dette her. Jeg vil vite hva som står mellom ørene dine nå for tiden, for du oppfører deg som om jeg har drept noen."
"Bare. Slipp. Meg." Sier jeg ord for ord med sammenbitte tenner. Ansiktet mitt er bare centimeter unna Adam sitt.
"Nei, du skal fortelle meg hvorfor-"
"Men for faen, slipp meg da!!" Skriker jeg ut så det lager ekko i gangene. Det virker som han ble sur for at jeg avbrøt han. Men akkurat nå bryr jeg meg ikke. Jeg er ikke redd for han lenger.
"Hold kjeft da, hele skolen trenger ikke å vite hva du driver med." Sier han surt til meg.
"Jeg gjør hva faen jeg vil, for du bestemmer ikke over meg." Svarer jeg og stirrer rett inn i de mørke øynene hans.
"Slipp m-" skal jeg til å skrike da han plutselig slenger en hånd over munnen min så lyden forsvinner i håndflaten hans. Først noen sekunder etter legger jeg merke til at han holder begge håndleddene mine med bare en hånd. Jeg rister på hodet så han fjerner hånden sin. Han lener armen på skapet ved siden av hodet mitt og sukker over meg.
"Bli med meg hjem..." Sier han helt random. Jeg får et forvirret uttrykk i blikket.
"Hvorfor det?" Spør jeg og hever det ene brynet.
"Vi er nødt til å snakke sammen."
"Jeg er nødt til å gå til timen jeg, så nei, det går ikke."
"Du kommer bare til å ta med deg feil bok uansett. Du blir med." Beordrer han strengt.
"Når skal du skjønne at du ikke bestemmer over meg? Seriøst, kutt ut. Jeg gjør som jeg selv vil."
"Ja du gjør det, men innimellom gjør du det ikke riktig."
Hæ?
Han drar meg vekk fra skapene og holder meg i et håndledd og drar meg bortover gangen. Jeg prøver å borre hælene i gulvet men jeg bare sklir etter.
"Adam, seriøst, stopp da!" Sier jeg og rykker hardt i armen han holder i.
"Greit, du skal være ekstra vanskelig i dag også." Sier han og snur seg mot meg. Plutselig bøyer han seg ned, tar tak rundt lårene mine og løfter meg opp så jeg automatisk blir slengt over skulderen hans. Han holder godt fast rundt hoftene mine så jeg ikke kommer meg ned, men det stopper meg fortsatt ikke fra å slå han hardt i ryggen med hendene.
"Sett meg ned da!" Roper jeg like høyt som i sta.
"Hvis du ikke holder kjeft snart, er du ferdig." Sier han utrolig strengt.
Nå tør jeg ikke si noe mer.
Elleve, tolv, tretten, fjorten...
-----------
Drama, drama, drama, DRAMAAAAA😍
What, er folk sure på Adam?? Whyyyyyy, han er jo så latterlig snill og koselig!
Kødda, skjønner dere litt.
Hakke no Q akkurat nå, såeh, bare kommenter andre randomme Comments dere👍🏼
⚠️VOTE & COMMENT⚠️