Noen som fortsatt tviler på meg? Hah! Her kommer jeg igjen! Med enda et kapittel for you😎
---------------
Gårsdagen kommer til å forbli uforglemmelig. Det var virkelig gøy å komme så nærme Adam på den måten. Og for ikke å glemme Bonnie sin heftige reaksjon! Damn gurl, tiaraen din knuste ass!
Jeg kommer til å fortelle alt til Carly og Emely. De fortjener å få vite det. Og pluss at jeg er altfor ivrig til å holde det hemmelig. Hehem.... Både det med Bonnie og det med Adam. Carly kommer til å hoppe i taket, mens Emely kommer bare til å advare meg mot at han er farlig.
Han virket ikke akkurat farlig i går. Han var varmere enn noen gang. Og det var ikke på grunn av treningen.
"Halla." Caleb kommer inn på rommet mitt nok en gang.
"Hade bra." Svarer jeg og lener meg mer tilbake i sengen.
"Ble du sliten i går eller?" Spør han med et lurt smil.
"Ja, hvordan det?" Spør jeg og ser heller på telefonen enn å få øyekontakt med han.
"Hørte at Adam trente gruppa di, jeg håper han slet deg ut så jævlig at su ikke kunne gå."
"Du så at jeg gikk i går kveld da jeg kom hjem." Påpeker jeg og ser fortsatt ikke på han.
"Da håper jeg du har masser av blåmerker." Smiler han enda lurere.
Nei, så hardt gikk det nok ikke for seg.
"Nope. Jeg har fortsatt samme hudfarge som vanlig på hele kroppen. Svarer jeg rett ut uten noen form for toner.
"Seriøst? Han gjorde det ikke engang litt hardere for deg?" Spør han surt.
Vel, hardere er vel ikke riktig ord. Men det ble definitivt noe annet enn vanlig.
"Nope, ser visst ut som at noen i vennegjengen din klarer å oppføre seg voksent i forhold til deg."
"Og du er liksom mer voksen?" Spør han og legger armene i kryss.
"Tja. Jeg lager meg mat selv oftere enn deg. Gjør mesteparten av pliktene i huset i tillegg til dine. Og jeg driver allerede å planlegger når jeg skal flytte ut."
Han ser stygt på meg.
"Mens du står her, nitten år, bor fortsatt hjemme. Drar omtrent aldri på jobb. Krever at lillesøstera di skal lage mat til deg, og sløser bort alle pengene dine på unødvendige ting."
"Hva slags unødvendige ting da liksom?" Jeg ser på han med et er-ikke-det-åpenbart blikk.
"Du har en ødelagt TV på rommet ditt som du kan få fikset, eller kjøpe ny om nødvendig. Men i stedet velger du å kjøpe deg en helt ny høyttaler når du har tre stykker fra før. I tillegg velger du å kjøpe den fra den dyreste butikken på hele senteret. Mer du vil tilføye?" Spør jeg og smiler til han.
"Du er like uansvarlig med pengene du." Svarer han. Jeg tror ikke helt han er klar over hva han snakker om nå. Jeg er ikke akkurat av de mest uansvarlige når det kommer til penger.
"Okei, få høre." Svarer jeg. Jeg legger PC'en min ved siden av meg i sengen og gir han min fulle oppmerksomhet.
"Vel, du dro på shopping samme dag som meg." Begynner han.
"Jeg kjøpte meg ikke annet enn mat. Noe mamma sier at er nødvendig."
Tok deg.
"Du dro og kjøpte batterier for mamma og fikk tilbake penger, hva gjorde du med de liksom?"
"Ga henne vekslepengene."
Tok deg igjen.
"Okei greit, du bestilte en pizza fra den svindyre pizzasjappa borti her for ikke så lenge siden."
"Det vår du som bestilte pizzaen og det var dine penger som ble brukt."
Tok deg nok en gang.
"Greit, vel-"
"Caleb gi opp. Du taper denne. Aksepter det." Avbryter jeg han.
"Bare innrøm at jeg er mer forsiktig med pengene enn deg."
"Nei, liker ikke å innrømme slikt for deg." Sier han og later som han er skikkelig butthurt.
Jeg vet at du er det på ordentlig, det kan du også innrømme.
"Du må pelle deg på skolen du nå." Sier han og fisker telefonen sin opp fra lomma.
"Og du må pelle deg på jobb." Han svarer ikke.
"Som forresten startet for en halvtime siden. Jobber du sent i dag eller har du fått den skulke-syken igjen?"
"Vet du hva? Jeg er så jævlig nærme å drepe deg veldig hardt nå. Pass deg."
"Hvorfor skal jeg passe meg? Dette er jo mitt rom."
"Okei nå holder det!" Han legger brått fra seg telefonen på nattbordet mitt og hopper på meg. Jeg prøver å rulle unna før han lander på meg, men er akkurat for sein.
"Caleb! Stopp faen du er tung!" Roper jeg samtidig som jeg ler. Han begynner å slå meg i ryggen. Jeg har automatisk rullet over på magen uten at jeg helt skjønte hvordan.
"Stopp! Din forvokste flodhest!" Jeg beskytter bakhodet med hendene mine og klarer ikke å holde inne latteren.
"Du må være født med feil type hjerneceller ass." Sier han og prøver å ta vekk hendene jeg bruker som skjold for hodet.
"Og du må være født uten hjerneceller." Ler jeg.
"Kutt ut! Tulling!" Han ligger over ryggen min mens jeg ligger i en rar fosterstilling bare med hendene som skjold for bakhodet.
"Du vet at du får igjen senere uansett!" Roper jeg.
Hadde mamma vært hjemme nå hadde hun nok kommet opp og bedt Caleb gå av meg, men mamma er ikke her nå, så jeg kommer muligens for sent til skolen.
"Caleb! Jeg rekker ikke skolen hvis du skal holde på sånn!" Jeg fortsetter å dekke over hodet mitt så godt jeg kan. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det, men det er en refleks av noe slag.
Jeg ser på klokka som står på nattbordet mitt.
"Faen Caleb, jeg kommer for sent!" Roper jeg og prøver å kaste han av meg.
"Bussen har faen meg allerede gått!" Jeg får han endelig av meg. Men jeg blir bare sittende å stirre på klokka som nå har passert tiden jeg pleier å gå på bussen.
"Siden du ikke har planer om å dra på jobb idag skal du faen meg kjøre meg på skolen!" Roper jeg i trynet på han.
"Du vet at jeg aldri gidder å kjøre deg noen steder." Svarer han og plukker opp telefonen sin.
Jeg reiser meg opp i sengen og griper tak i genseren hans og trekker han mot meg med en sint mine.
"Dette er DIN feil, så du skal faen meg starte bilen din og kjøre meg til skolen!"
Jeg vant.
---------------
Mulig jeg er like plagsom som en mygg🙃 vanskelig å bli kvitt😎 i dag har det vel vært et ganske awesome KapittelRush, og i morgen kommer det enda fler!
Grunnen til at det ikke kommer flere kapitler i dag er fordi klokka er 23.57 og jeg rekker nok ikke å skrive over tusen ord på tre minutter🙃 såeh.
⚠️VOTE & COMMENT⚠️