Ey, hvorfor brukte du ikke et halvt sekund av livet ditt på å i det minste si hei til meg? Hva skjedde med all den smilingen vi utvekslet på kickboksingen???
Greit, bare vær sånn du. Jeg kan leve med det...
Nei, forresten det kan jeg ikke. Hvorfor overser du meg???
Jeg er desperat. Det er folk fått med seg.
Etter forrige trening på kickboksingen trodde jeg faktisk at det ville bli litt annerledes mellom oss på skolen. Ikke det at jeg forventer noe vennskap, for det gjør jeg ikke, men å overse meg fullstendig som om vi aldri har snakket sammen blir noe helt annet. Hva søren var det for noe?
Nå har Adam allerede forlatt korridoren og jeg står igjen alene helt dønn forvirret. Han virket mye hyggeligere på treningen, mens nå er han like frastøtende og kald som vanlig. Jeg er forvirret.
Jeg går bort til timen igjen og klarer ikke å slippe det ut av tankene.
*
Jeg går inn døra hjemme og lukker den bak meg. Sparker av meg skoene og går inn på kjøkkenet hvor Caleb faktisk står og lager mat.
"Du får lage deg mat selv." Sier han og flytter litt på smørbrødene med en gaffel i stekepanna.
"Ok." Svarer jeg lett og åpner kjøleskapet.
"What? Ingen spydige kommentarer? Er du syk?" Spør han og ser på meg.
"Nei." Jeg plukker frem noe pålegg og tar brødet ut av brødboksen.
"Seriøst Kendall, du må ha feber på over førti." Sier han og legger fra seg gaffelen ved siden av stekepanna.
"Jeg har det helt fint." Svarer jeg og begynner å smøre smør på brødskiva.
"Du må til legen ass." Jeg himler med øynene og legger på ost på toppen.
"Jeg har det bra. Så hvis du er ferdig med å kommentere alt ved meg, så går jeg i stua og setter meg." Sier jeg og legger maten min på en asjett.
"Prøv deg. Det er en viktig kamp på TV som går om to minutter. Med andre ord, skjermen er min."
Skjerp deg du har TV på rommet.
"Hvorfor kan du ikke bruke TV'en du har på rommet?" Spør jeg og heller melk i et glass.
"Fordi den er fucka."
"Har du klart å ødelegge den igjen?" Spør jeg og setter melken tilbake i kjøleskapet.
"Jepp." Svarer han.
"Greit, jeg spiser på rommet." Svarer jeg og tar med meg glasset og asjetten med mat.
"Helt seriøst Kendall, du må ha gått på en smell. Du pleier å være mye mer irriterende." Jeg snur meg og stopper i åpningen inn til stua.
"Du har jo ikke noe med det uansett. Så hvorfor bry deg?"
Kanskje du har bittelitt med det å gjøre, Adam er kompisen din liksom. Men samme det. Min hemmelighet, du får ikke vite den.
Nei, seriøst, finner du ut at jeg snakker med Adam dreper du meg, veldig hardt.
"Fordi det er kjedelig når du er nedfor. Jeg kan jo ikke akkurat slenge spydige kommentarer til deg når du er sånn." Det virker nesten som om han bryr seg. Men jeg vet at så fort jeg sier noe som er imot han, blir han spydig.
"Synd." Jeg kjapper meg opp trappen og inn på rommet før han rekker å svare.
Da slapp jeg enda en diskusjon.
*
Jeg setter det tomme glasset og asjetten på nattbordet. Jeg har bare spist halve brødskiva og føler at jeg allerede ikke orker mer. Jeg åpner opp PC'en min og sjekker om noen er pålogget ett eller annet sted.
*Emely er på nett*
Kommer det opp nederst i hjørnet. Jeg klikker på den og kommer automatisk inn på Skype. I samme sekund ringer hun meg og jeg svarer.
"Heisann." Sier hun og setter på kamera. Jeg setter på mitt og svarer henne.
"Hei."
"Hvordan går det?" Spør hun og kaster håret sitt bak på ryggen.
"Det går." Svarer jeg og trekker på skuldrene. Jeg setter meg med beina i kryss som en Buddha.
"Og med deg? Hatt noen flere symptomer ennå?" Spør jeg og fjerner noe hår fra pannen min.
"Bare det samme. Mensen har ennå ikke kommet, brystene som vanlig, og litt kvalme om morgenen." Svarer hun og sukker.
"Jeg kan snakke med Jonathan for deg, jeg må bare finne ut når han kommer til Caleb." Sier jeg og biter meg i leppa.
"Hvorfor vente til han kommer til broren din? Hallo, ring fyren og be han møte deg." Emely snakker som om det var det enkleste i verden.
"Emely, det er ikke bare å ringe han. Jeg snakker jo aldri med vennene til broren min. Det er jo barns kirkelig kleint." Sier jeg og ser rart på henne.
"Men du kjenner han bedre enn meg." Dårlig argument Emely...
"Men det var ikke jeg som lå med han i det minste." Sier jeg og ser på henne med et rart blikk.
"Greit, vent til han besøker broren din da. Jeg vil bare vite hvordan han ser på det. Hvis det viser seg at jeg er gravid vil jeg helst ha litt støtte hvis du skjønner. Og abort er helt uaktuelt."
Jeg nikker. "Jeg aner ikke hvordan han vil takle det. Enten gir han blanke faen-"
Emely sukker og ser ut til å føle seg litt truet av alt dette.
"Eller... Så kommer han til å ta sin del av ansvaret og hjelpe deg." Sier jeg og smiler lett.
Sannheten er at jeg aner ikke hvordan han vil reagere. Han er jo en drittsekk i seg selv, men det kan jo godt hende han forandrer seg helt når det kommer til noe så viktig som å bli far.
"Da håper jeg bare at han vil hjelpe meg. Men tror du det er lurt å snakke med ham før jeg i det hele tatt vet om jeg er gravid? Jeg mener, vi er jo ikke hundre prosent sikre ennå liksom."
"Skjønner. Kanskje jeg burde vente til etter du vet om du har bolle i ovnen." Svarer jeg og slenger enda mer hår vekk fra pannen.
"Jeg klarer ikke å slutte å tenke på det. Jeg føler at jeg må hjemme meg fra foreldrene mine hele tiden fordi jeg er redd de skal se det."
"Jeg skjønner den, men slapp av, det synes ikke enda. Altså, hvis du er gravid da selvfølgelig. Men helsesøster skal ordne dette her, Men det du må vite er at hvis det viser seg at du er gravid og ikke tar abort, må du regne med at foreldrene dine må få vite om det."
Emely våkner til og ser på meg gjennom skjermen.
"Så du mener jeg må det?" Spør hun med en hakkete stemme. Jeg nikker.
"De må nesten få vite at du har vært gravid, hvis du får barn liksom."
I samme øyeblikk som jeg sier det kommer Caleb inn døra.
"Hvem er gravid??!" Spør han rart.
"Ingen!" Svarer jeg kjapt og smeller igjen PC'en så han ikke skal se hvem jeg videochatter med.
Gå ut av rommet mitt før jeg kaster det som er igjen av maten min på deg.
--------
Jauda! Vi nådde over 8 COMMENTs
Spørsmål:
1. Til forfatter: går du på skole IRL?
Svar: jaaaa.
2. Til forfatter: hva inspirerer deg til å skrive?
Svar: aner ikke, men har alltid hatt en latterlig stor interesse for skriving innenfor skjønnlitteratur.
3. Til forfatter: hvor gammel er du?
Svar: 01✌🏼️ det vil si, blir 16 i år (2017)
4. Til forfatter: hva heter du?
Svar: vil helst ikke svare på det🙃
5. Til forfatter: Blir det noe kjærlighet i boken?
Svar: vi får se❤️
6. Til forfatter: hvordan ble Carly og Emely venner?
Svar: kjent hverandre siden grunnskolen. Ble venner som folk flest.
7. Til forfatter: Er Jonathan badboy eller godboy?
Svar: like bad som Caleb😏
8. Til forfatter: hvordan fikk boken over 3k readers så fort?
Svar: Idk. Det gikk så fort at jeg ikke fulgte med selv. Men det kan ha med å gjøre at den lå på topp fem på Teenfiction i rundt en uke P.g.a aktiv publisering. (Nå er det 4k btw😏)
9. Til forfatter elns: liker du lamper?
Svar: sure😂 lys er fett.
10. Til Adam: liker du Kendall? Og hvorfor er du så annerledes med henne når dere er på kickboksing?
Svar: *OBS! Spoilerspørsmål!!!*
11. Til Kendall: liker du Adam?
Svar: *OBS! Spoilerspørsmål!!!*
12. Til Kendall: når skal du innrømme at du liker Adam?
Svar: *OBS! Spoilerspørsmål!!!*
13. Til Adam: når skal du innrømme at du liker Kendall?
Svar: *OBS! Spoilerspørsmål!!!*
14. Til Adam: hvorfor er du aldri i timen?
Svar: Personlige saker. (Der fikk dere ett lite spoiler-innblikk!)
15. Til Kendall: ost eller pepperoni?
Svar: Pepperoni ofc👌🏼
Som sagt, vi kom oss over 8 spørsmål😂🙌🏼