82: Flyturen

479 29 11
                                    

«Liam, du kan ikke ta meg med til Spania!» Han vender seg mot meg og rynker brynene. «Hvorfor ikke? Gi meg én god grunn.» Jeg tenker meg litt om. «Skole.» Han lener seg tilbake. «Det har jeg allerede ordnet.» Jeg himler med øynene. Selvfølgelig har han det. «Familien min.» «Har ordnet det også. Jeg spurte moren og faren din om det gikk fint at du ble med meg på business reise. Og de sa at det gikk fint.» Jeg sukker. Det er på disse tider jeg skulle ønske at mamma og pappa var litt mer overbeskyttende. Hvis jeg drar til Spania med han er jeg så redd for at han lurer meg sånn at jeg tilgir han. «Jeg blir med på en begrunnelse.» Han ser spent på meg. «Du må være ærlig med meg hele tiden. Hvis ikke er det over for alltid. Da vil jeg aldri se deg igjen.» Han smiler. «Ingen løgner.» Han tar en kort pause og ser meg intenst inn i øynene. Det føles it som om at han drar pusten min ut av kroppen min. De øynene. Det dype, brune, vakre øynene hans. Han slutter øyenkontakten og ser mot sjåføren. «Da blir det flyet neste da.»

Liam følger meg fra flyplassen og tar meg med i heisen. «Heis?» Spør jeg. Jeg tar vanligvis ikke heis når jeg skal ta fly. Han smiler. «Vent og se.» «4. Etasje.» Sier damen på høyttaleren. Vi stopper opp og jeg ser et minifly. ER DET DET JEG TROR DET ER. «Privatfly.» Han sier det som om han kunne høre hva jeg spurte om. «Kødder du?!» Skriker jeg og innser... fuck. Jeg som liksom skal spille at jeg ikke bryr meg. Jeg tar meg sammen og prøver å late som om at ingenting skjedde. Han ler. «Der er den Line jeg er forelsket i!» Et lite ukontrollert smil smyger seg inn i munnviken min. «Vi et klare for takeoff.» Roper den en fyr til Liam. «Flott.» Svarer Liam glisende. Fy søren så søtt smil han har. Liam tar en hånd forsiktig bak ryggen min og følger meg inn i flyet. «Takk.» Sier Liam i det fyren lukker døren bak etter han.

Innsiden av flyet er som et lite rom. Et lite rundt rom. Tv, to sofaer, en hylle med no i, et minikjøleskap, En liten bokhylle og et lite bord laget av tre. I sofaen er det belter.

Hva. Søren. Dette flyet er finere en rommet mitt noensinne kommer til å bli jo. Liam setter seg i sofaen ovenfor meg.«Så hva vil du? Se på tv? Lese en bok? Være på telefon? Det er nett her.» Han ser spørrende på meg mens jeg undrer. Hva skal jeg liksom gjøre da? «Jeg tror jeg bare vil slappe litt av jeg. Kanskje sove...» Han smiler kjærlig. «Det høres ut som en fin plan. Tror jeg tar meg en liten lur jeg å.» En mannlig stemme kommer på høyttaleren i flyet. «Beltene på.» Jeg tar belte og putter det på. Ikke lenge etter føler jeg flyet lette. Som en spent unge lener jeg meg fram nok til å se ut av vinduet. «Så vakkert.» Sier jeg, egentlig mest for meg selv. «Helt enig.» Svarer Liam. Jeg ser på han og skjønner at det var ikke himmelen han pratet om. Blikket hans er festet på meg. Jeg lener meg tilbake i stolen og prøver å late som om at jeg ikke nettop ble glovarm i ansiktet. «Nå kan dere ta de av hvis dere vil.» Jeg tar av belte mitt og legger meg ned på sofaen. Jeg vender ryggen mot Liam sånn at jeg slipper å bli... distrahert. «Vent. Før du legger deg-» Sier Liam i en tone som forteller meg at han skal si noe mer. Jeg hører skuffene åpnes og lukkes. «Trenger du varme.» Sier han. Han brer et pledd over meg. Jeg føler at han kommer nærmere meg. «Sikker på at jeg ikke skal ligge med deg?» Stemmen hans er mørk og ru. Hjertet mitt starter å hamre i vei. «Det-det er ikke plass.» «Tro meg. Jeg lager plass.» Hva i helvete skal det bety. Jeg prøver å virke sterk. «Nei.» Sier jeg. «Sikker?» Jeg kan høre at han smiler. «Ja.» «Som du ønsker.» Sier han og drar hånden sin sakte over låret mitt på veien til den andre sofaen. Fy. Faen. Hva i helvete. Pulsen går i 10000000. Likesom hjertet mitt roer seg slag for slag, går jeg sakte men sikkert inn i en dyp søvn.

«Beltene på.» Den irriterende mannestemmene vekker meg. Hvorfor er alt så irriterende når man våkner? Jeg snur meg. Liam. Flott. Mer irritasjon. Jeg himler med øynene bare av å se på han. Jeg mener ikke å være bitch eller no, men som jeg sa trøttheten har makt over kroppen min. «Liam.» Sier jeg og klør meg i hodet. Ikke no svar. «Liammmmmmmmmm.» Sier jeg mens jeg sakte justerer volumet mitt opp slik at jeg ender opp med å skrike. Han spretter opp. «Ikke gjør det!» Han lukker opp øynene og blir lettet når han ser at det er meg. Det er som om verdenen min ble endret på fem sekunder. Jeg var først irritert på han, men nå syntes jeg synd på han. «Hva var det?» Spør jeg med en kjærlig tone. «Minner.» Han tar på seg belte og sukker mens har fortsetter: «Og ikke ett av de gode.» Faren hans dukker opp i hodet mitt. Skyldfølelsen gjør slik at jeg går klump i halsen. Jeg skulle ikke ha hevet stemmen. «Det går bra Line, nå, ta på deg beltet ditt.» Jeg nikker og tar det på. Jeg unngår øyekontakt for å ikke starte å grine. «Line. Jeg mener det.» Han løfter hodet mitt med pekefingeren sin. «Det var ikke din feil at jeg hadde en dårlig drøm.» «Jeg skulle aldri ha hevet stemmen. Unnskyld...» Han smiler. «Det gjør ingenting. Jeg er bare glad du fikk meg ut av marerittet.» Jeg får en klump i halsen igjen. Ikke på grunn av drømmen, men på grunn av at for han så er fortiden et mareritt.

FakeWhere stories live. Discover now