Fake

55: Fans

Programlederen starter å avslutte. Når han er ferdig går vi bak scenen med Emilie og Sigmund. Jeg gir dem et smil, litt falskt men uansett. Jeg tvinger ut av meg. «Gratulerer med seieren.» Det ser ut som om at Sigmund skal til å si noe men Emilie avbryter han. «Dere kunne ikke ha slått oss. Tre år med han her og salsaen. Dere hadde ikke sjans.» Jeg prøver å la være å svare men raseriet tar litt over. Jeg svarer spydig tilbake: «Vel det er fint å vite at vi som har øvd i et halvt år sammen holdt på å slå dere med 2 prosent.» Hun ser sjokkert på meg. Hva er vel ikke bedre enn å toppe det comebacket med å bare gå? Jeg tar Liam i hånda også går vi. Døra etterlater seg et lite smell. Vi snur oss mot hverandre. «Hørte du det?!» Spør jeg stolt. Han svarer smilende: «Du prata for deg selv. Det skjer jo sånn én gang hvert femte år eller noe.» Vi ler, men jeg innser. Jeg har aldri vært den personen som pratet for seg selv... untatt den éne gangen med William. Hendelsen spilles om igjen i hodet mitt. «Line?» Det ser ut som om at Liam har prøvd å fått tak i meg. «Hæ? Ja?» «Jeg sa vi burde vel dra?» Jeg nikker. Vi går i hver vår garderobe og skifter.

Jeg er helt alene i garderoben. Jeg løfter armene. Æsj. Lukter ikke godt. Jeg burde vel sikkert ta en liten dusj. Jeg tar av den første stroppen i det døra lukkes opp. Jeg skvetter så mye at jeg slipper fra meg et lite hyl. En liten jente unge på sånn alderen til Lukas eller mindre braser inn døra. Hun har krøllete brunt hår og er kledd i en rød kjole. Huden hennes er kastanjebrun. Øynene hennes er store og veldig pent formet, og leppene hennes er fyldige og fulle av rød leppestift. Hun ser på meg med store øyne før hun slipper fra seg et lite hyl hun også. Men det er et gledeshyl. Jeg drar fort opp stroppen igjen. «Mia?!» Jeg hører en voksen damestemme. Jeg antar at det er ungen. «Eh... hun er her!» Roper jeg. En dame som ligner veldig på ungen kommer inn. Hun har også langt, krøllete, brunt hår. Hun har samme hudtone og trekk. Hun har på seg en hvit bukse og en mørke blå bluse som henger fra den. Hun er drit pen. Hun ser nesten ut som en modell. «Oj. Eh, jeg visste ikke at du skiftet. Unnskyld, datteren min Mia og jeg lekte sisten skjønner du og hun må ha misforstått at man ikke skal gå inn på andre rom.» Det siste hun sa hørtes mer ut som om at var rettet mot jenta. Damen virker nesten nervøs. Hvorfor? «Line» Sier jeg og rekker henne høflig hånden. «Tara... Er ikke du hun som danset?» Jeg ler. «Jo.» Hun rynker brynene. «Line?» Jeg hever brynene. «Riktig.» Øynene hennes blir store. «Jeg er salsa lærer skjønner du. Jeg og familien min har sett på dette programmet i flere år.» Jeg smiler varmt. «Så koselig.» «Synd at dere ikke vant... Mia her heia på dere. Ikke sant det?» Tara løfter Mia opp. Mia nikker gira. Tara bøyer seg over til øret mitt. «Går det fint om Mia får et bilde med deg? Hun har sett på dette programmet så lenge hun kan huske og hun er en stor fan.» Jeg smiler, og prøver å virke roligere en det jeg er: «Selvfølgelig!» Tara smiler mot Mia. «Vil du kanskje ha et bilde med Line?» Øynene hennes blir like store som et par klinkekuler. «Kan jeg det?» Jeg smiler. «Så klart.» Tara setter henne ned. Usikkert sier jeg: «Eh jeg kan egentlig ikke bøye meg med denne kjolen... Skal jeg bare bære henne?» Tara vifter smilende med hånden. «Jaja.» Hun drar telefonen opp av baklomma mens jeg bærer Mia opp. «Ok, si cheeese.» Jeg ler. «Cheeeese.» Hun plasserer telefonen ned i baklomma igjen. «Tusen takk.» Sier Mia før hun klemmer meg. Jeg klemmer henne tilbake. «Null problem. Hvertfall ikke med en så søt jente som deg.» Hun ler søtt. «Tusen takk.» Sier Tara. Jeg smiler og setter Mia forsiktig ned. «Som sagt null problem.» Før jeg vet ordet av det er de ute.

Jeg lukker øynene og lar det varme vannet renne over meg. Det er så deilig, og det gjør det lettere å tenke. Av en eller annen rar grunn er dusjing nesten som meditering. Det roer meg ned. Jeg tenker over det som skjedde. Tenk... Jeg, Line Marie Éke, har fans. Et ukontrollert smil brer seg over munnen min. Tankene mine glir bort fra hendelsen og over på Liam. Smiler hans popper opp i hodet mitt. Vent... Han skal flytte. I dag! Jeg åpner øynene. Jeg puster dypt ut og lukker dem igjen. Dette går sikkert bra. Tenk, han kommer til å bli glad og suksessfull. Han kommer til å forlate deg. Den (tydeligvis ganske bitchy) underbevisstheten min lurer seg inn i tankene mine. Nei, han kommer ikke til å forlate meg. Dette går fint. Jeg går ut av dusjen og drar håndkle ned av spikeren som er festet til veggen. De burde virkelig ikke ha spikere som knagger. Hvis du har sett en skrekkfilm før skjønner du hvorfor. Det ender aldri bra. Jeg går bort til tøyet mitt og drar det på. Jeg har på meg en joggebukse og en enkel hvit topp. Jeg setter håret mitt opp i en dott tar på deodorant og parfyme. Jeg drar med meg baggen min og drar.

Jeg setter meg inn i bilen. Liam snur seg mot meg. «Fy faen dere jenter bruker lang tid.» Jeg ler. «Det var ikke på grunn av at jeg ordnet meg faktisk. Jeg fikk besøk. Av en fan.» Jeg er litt høy på meg selv akkurat nå skal jeg innrømme. «Hmm fan?» Spør han. Jeg smiler. «Eller rettere sagt en liten unge og moren kom ved et uhell inn i garderoben min også spurte de meg om et bilde.» Han hever brynene sine. «Så gøy.» «Ja.» Svarer jeg stolt. Jeg kommer på at Liam skal flytte i dag. «Trenger du hjelp med flyttinga?» Han løfter skuldrene. «Jeg har allerede flyttet alt inn...» Det er skole i morgen men jeg antar at hvis jeg har på vekkerklokke og Liam kan kjøre meg at jeg kan sove over. «Vil du ha selskap? Til i morgen liksom?» Han smiler som om jeg hadde svart på det han tenkte på eller noe. «Mer enn gjerne.» Jeg peker mot han mens jeg sier: «Men da må du kjøre meg til skolen og vi må opp ganske tidlig.» Han smiler. «Det kan gjøres.» «Angående å stå opp. Når starter egentlig du hver dag? Liksom på skolen eller jobben eller hva det nå enn kalles.» Han ser ut mot parkeringsplassen igjen. «Ni tiden tror jeg...» Ah det hørtes digg ut. Han kan sove så lenge. «Heldig.» Han smiler. «Men jeg liker ikke tanken på at du ikke kommer til å være på skolen mer.» Jeg er egoistisk jeg vet. Men jeg vil virkelig ha han hos meg. «Ikke jeg heller...» Jeg prøver å se for meg skolen uten Liam. Uten det nydelige smilet etter hver time. Uten en som forteller drit dårlige men morsomme vitser hver gang vi spiser. En ubehagelig stillhet sniker seg inn mellom oss. Etter litt sier Liam. «La oss tenke på det positive... Det er mange bra ting som kommer til å skje. Vi kommer sikkert til å oppleve så mye nytt. Jeg sukker. «Ja...» Han starter gassen. «Jeg skal bare ringe pappa og si at jeg overnatter.» Sier jeg. Han nikker. Jeg drar opp telefonen fra lomma. «Hei pappa. Du jeg overnatter hos Liam i natt.» «I natt?» «Ja.» «Line, du må starte å si ifra før.» «Ok, men kan jeg?» «Ja... jeg antar det.» «Fint da kommer jeg hjem snart og henter tingene mine.» «Ja vel. Hade, glad i deg.» «Glad i deg også.» Jeg legger på. Liam spør: «Så du fikk lov?» Jeg smiler. «Ja.» Han puster lettet ut. «Da slipper jeg å sove der første natta alene.» Jeg merker hvor redd han er. Jeg legger en hånd på låret hans for å vise støtten min. Han gir meg et varmt smil. Et smil jeg kunne sett på for alltid og aldri blitt lei.