Fake

11: Kysset

Jeg går sakte ut fra klemmen vår. Han smiler. Ikke det skjeve ekle smilet, men det smilet som gjør slik at det kiler i magen. De hasselbrune øynene hans er til å drømme seg inn i. Det er som å gå inn i en verden full av mysterier. Han bøyer seg sakte mot meg. Har han tenkt til å..? Uten om at jeg flytter på meg kysser han meg mykt. Jeg besvarer kysset hans. Det er som om vi kysser i en evighet. En god evighet. Vi smiler mot hverandre. Det er det eneste jeg greier akkurat nå. Herregud. Jeg starter nesten å bli skjelven i beina. Dette er noe jeg heller aldri har opplevd før. Plutselig gjør han det samme som han gjorde forrige gang. Øynene hans blir litt mørkere. Han ser ut som at han tror at han har gjort noe galt, og tar seg i det. Bare at denne gangen gir han meg ikke en drøy kommentar, men sier heller at han må gå. Må gå? Jeg greier ikke å svare, men ser heller på at han går ut av døren.

Jeg går til danselæreren vår Oscar og forklarer situasjonen vår. Han nikker forståelsesfullt. «Mhm. Ok vet du hva? Du kan danse med meg siden at du ikke har noen andre.» Hørte han ikke hva jeg sa eller? Han bare total ignorerer det med Liam. Jeg har lært overraskende mye av Liam for jeg føler at der hvor de andre er nå er der jeg var første time. Mens vi danser retter han de grønne øynene sine mot meg og sier «Gi ham litt tid. Han er ikke vant til dette.» «Ikke vant til hva? Å få damer? Det kan jeg bare love deg at han er.» Svarer jeg spydig. Han ser på meg med 'ikke vær sånn' - blikket også fortsetter han: «Ut ifra sånn jeg hører det høres det ut som om Liam starter å få følelser for deg, og det er ikke normalt på grunn av at Liam får ikke følelser for de han er sammen med. Han bare er med de på grunn av at de har et fint utseende. Men dette tror jeg er annerledes for han. Pluss at så er det litt mer som ligger til i dette enn bare det.» Litt mer? Hva da? I det jeg skal til å spørre han ringer det inn. Han snur seg mot klassen «Da kan alle gå!» og jeg skjønner at det ikke kommer til å være noe mer samtale nå.

Norsk og engelsk timen går, og nå er det kemi. Liam har kemi... Jeg må innrømme at jeg gleder meg litt til å se han. Måten han sitter der og konsentrerer seg i timen, mens han fikler med håret sitt. Han pleier å tvinne fingrene sine mellom de små, søte og brune lokkene sine. «Har noen sett Liam?» Læreren avbryter meg fra mine indre tanker om Liam. Klassen mumler nei. Læreren kikker på pcen sin og sier lavt for seg selv. «Hmm han har ikke sagt ifra om at han er syk...» Så ser hun opp på oss igjen og sier «Vel! La oss starte timen uansett.»

Charlotte står utenfor klasserommet mitt og venter på meg. «Hvor er de andre?» Spør jeg Charlotte på grunn av at vanligvis pleier det å være flere av venninnene mine som venter på meg. «Ehm.. Du vet etter William hendelsen har han liksom sagt til alle at du knuste hjertet hans og sånt, og derfor så velger de å "trøste" han.» Jeg skjønner ingenting. Har han sagt til alle at jeg har knust han? Jeg har jo ikke gjort noe! «Hæ? Jeg? Men jeg har jo ikke gjort noe galt!-»så kommer jeg på kysset med Liam i stad og blir stille. «Jeg vet. Det er ikke ok.» Det er spisefri, så jeg og Charlotte går til kantina. Å nei. Hvem skal vi sitte med? Jeg har aldri hatt et problem med dette før. Vi setter oss alene på et bord nær hjørnet av kantinen. Plutselig kommer Maren, Rikke, Bella og Linda. Imens de setter seg sier Maren til meg: «Bare for å si ifra tror vi ikke på William.»

Jeg ser at William og gjengen hans kommer mot oss. William starter å le til kompisene sine når han peker på oss og sier: «Der er jo løgnerne!» Noen av kompisene hans ler. Vi får øyenkontakt og øynene hans er ikke lengre brune og søte, men røde og ondskapsfulle. Jeg er målløs. «Hvem tror du at du er som prater til oss sånn?!» skriker Maren. «Det er ikke jeg som er utro.» Svarer William spydig. «JEG VAR IKKE UTRO!» Roper jeg sint. Nå er jeg lei! Jeg kjenner at blodet mitt bruser. Nå er det han sin tur til å bli målløs. Uten å svare går de.