22: Melissa Collins

1.2K 44 2
                                    

Jeg har nettopp våknet og ordnet meg og er ready to go. Jeg skal til å lukke opp døra da jeg innser at Liam skal hente meg idag! Jeg går ut og den friske luften kjærtegner huden min. Jeg kan bokstavelig talt høre fuglene kvitre, og det er ganske fint. Lyden av kvitringen ødelegges av en motor. Og der kommer Liam kjørende inn.

«Heisann søta.» Sier han når han tar av seg hjelmen. Jeg husker da jeg pleide å hate at han sa det, men nå tror jeg faktisk at jeg liker det. Når hjelmen er av kan jeg se at håret hans er sånn som det er hver morgen. Ordnet. Jeg liker det når det er rufsete... «Heisann.» Svarer jeg smilende. Jeg går bort til han og han gir meg et søtt og kort morgenkyss. Jeg ser på håret hans, og tenker på hvor mye det frister å rufse det til. «Hva er det?» Spør han. Han ser sikkert at jeg ser sånn på ham. «Har du tatt i voks?» Han smiler spørrende: «Ja?» Jeg lager en furteleppe. «Jeg liker det bedre når det ikke har i voks og sånt.» Han smiler lurt mot meg. «Ok, la oss gjøre en avtale.» Avtale? «Ok?» Svarer jeg spørrende. «Hvis du kommer med det naturlige håret ditt neste dag vi møtes, så gjør jeg det å.» Jeg ler litt. «Ok.» «Ok?» Spør han forventningsfullt med et stort smil om munnen. «Ok.»Svarer jeg igjen leende. «Fint. Vel hopp på.»

Jeg setter meg slik som jeg satte meg i går, og han starter å kjøre. For en fantastisk start på dagen. Denne gangen lener jeg ikke hodet mitt mot ryggen hans, men føler den deilige luften som danser forbi meg. Jeg greier ikke å holde latteren inne nå heller. Det føles ut som om latteren min danser i takt med vinden.

Liam parkerer på parkeringa utenfor skolen. Når han ordner motorsykkelen kan jeg se at det nesten ikke er noen her, og at dette da er det perfekte tidspunktet å prate med han. «Liam?» Han låser fast sykkelen sin. «Bare vent fem sekunder.» Han gjør et eller annet så reiser han seg opp og ser på meg. «Hva?» Hvordan skal jeg si det? Jeg hoster litt for å få fram stemmen «Hvordan er vi?» Han ser forvirret ut. «Hva mener du?» «Jeg mener liksom vi har aldri sagt noe sånn offisielt eller noe liksom.. Eller... Jeg vet dette høres teit ut men er vi sammen?» Kleinheten slår meg som en boksehanske i magen. Å nei. Tenk om han ikke vil? Tenk om han bare synes at jeg er teit som i det hele tatt spurte om det? Tenk hvis han fortsatt er drøy og sånt og bare tuller med meg? Tenk om alt dette bare er kødd! Han ler litt så ser han meg intenst i øynene. Oj. «Vil du at vi skal være sammen?» Jeg løfter skuldrene litt. «Vel jeg vil det men...» Han smiler entusiastisk «Ja, da er vi vel sammen da.»

Å nei... Æsj det dreper meg å være enda mer klein, men jeg må... «Mamma sa liksom at hun ville bli bedre kjent med deg osv. Så hu lurte på om du ville bli med på Lillebroren min Lukas sin bursdag neste uke?» Jeg kan se at han plutselig blir... Hva skal jeg si? Han ser nesten redd ut... «En familie bursdag?» Å nei... Han vil sikkert ikke. Han syntes sikkert at det er kleint. «Ehm ja, men du trenger ikke hvis du ikke vil.» Han smiler litt mot meg. «Nei, nei det er ikke familien din som er problemet det er bare det at-» Han tar hånden sin og gnir den i nakken. «Jeg vet liksom ikke hvordan å være i en familie bursdag... Jeg har aldri vært i eller hatt en.» Det kjennes ut som om at hjertet mitt synker helt ned til tærna mine. «Aldri?» Spør jeg og prøver å få så myk stemme så mulig. Han ser ned i bakken og rister bare på hodet som svar. Jeg går mot han og løfter hodet hans med hendene mine. Dette er første gangen jeg har sett han så sårbar. «Det er enkelt. Det er bare å kle seg litt ordentlig å være deg selv.» «Kan vel greie det.» Sier han og drar munnvikene opp til et søtt smil. Vi skal til å gå da Liam plutselig stopper meg «Vent. Hva ønsker broren din seg egentlig?» Jeg tenker meg om. «Vel han liker å tegne. Han liker batman. Og...» Jeg tenker meg godt om. Stemmer det! Bilene! «Jo. Han samler på sånne bitte små biler.» Han smiler lurt. «Biler, ja.»

Skoleklokka ringer. Time. Æsj. Vi går sammen inn og splittes i korridoren. Jeg henter bøkene mine og går inn i klassen. «God morgen.» Sier Erik. «Idag skal vi nok en gang repetere litt...» Yes. Noe lett.

Endelig ferdig. Jeg tar med meg bøkene mine, og går med Maren til skapet mitt. Når jeg setter bøkene i skapet spør Maren meg: «Såå... Hvordan går det med Liam?» Jeg er ferdig med å legge bøkene vekk så jeg lukker igjen skapet, og ser at hun ser på meg med et lurt glis om munnen. «Du kunne ikke sagt det litt høyere?» Spør jeg tullete. «Ok, sorry... Men du svarte meg aldri.» Svarer henne denne gangen litt lavere. «Fint.» Jeg prøver å ikke høres for gira ut. «Line jeg kan se på deg at det går mer en bare "fint."» Jeg må bare smile. Jeg unngår øyekontakt litt for å prøve å holde meg seriøs. På grunn av at jo mer jeg tenker på det jo mer kiler magen min, og da kommer jeg til å brase ut i latter. «Vel, han har tatt meg med på motorsykkelen sin. Selvfølgelig trodde jeg at jeg kom til å dø først, men så viste det seg at det var skikkelig, skikkelig gøy.» Jeg ser opp på Maren igjen. «Oh my god du er så heldig!" Jeg trekker på skuldrene. Rikke avbryter praten vår ved å bokstavelig talt hoppe inn i samtalen vår: «Hallo!» Jeg og Maren ler av henne. Mens vi ler kommer Charlotte. «I'm back bitches.» Det fikk oss selvfølgelig til å le mer av en eller annen rar grunn. Hva slags venner har jeg? Etter litt starter vi å gå mot gymmen. «Synes ikke dere at det er helt sykt at Melissa Collins er død?» Melissa Collins er en av verdens mest suksessfulle kvinner. Hun var alltid i avisene, og billboardene osv. Hun døde for noen måneder siden i en bilulykke. «Jo.» Svarer jeg. «Hun var så stor og så plutselig-»Rikke mimer en strek foran halsen. «Jeg ville gjerne levd livet hennes. Hu hadde jo ett eller to helikoptre, mange biler og et gigantisk hus.» Sier Maren. «Jeg tror faktisk hun hadde flere hus.» Skyter Charlotte inn. «Synd at det var sånn det måtte ende for henne...» Sier jeg. De andre nikker.

Alle elevene står i en halvsirkel rundt Oscar. «Liam! Du er tilbake!» Sier han og smiler til Liam som står ved siden av meg. Liam ser smilende ned i bakken og så opp igjen på Oscar. «Det var nesten så jeg trodde du ikke kunne komme til dansekonkurransen.» Sier Oscar. Liam ser på meg «Ville ikke gått glipp av det.» Han ser meg intenst i øynene og jeg tror faen meg at jeg kommer til å svime av. «Ok, elever! Nå kan dere bare fortsette der dere slapp, men denne gangen vil jeg at dere skal sette på det siste leddet av dansen som er så enkelt som at gutten skal snurre jenta rundt.» Elevene starter. Borte i hjørnet kan jeg se Rikke og Peter flørte men de starter etterhvert. Jeg ler kort for meg selv.

«Liam. Hvor har du vært?» Spør Oscar, Liam og setter en hånd i nakken hans. «Jeg måtte bare ta en pause. Du vet pappa og» han hoster før han lavt sier: «mamma.» Oscar gir han et omsorgsfullt smil. «Jeg skjønner.» Oscar skal til å gå da Liam spør: «Men du! Hva slags dansestil driver vi med? Jeg rakk bare å lære Line bevegelsene, men jeg aner ikke hva slags dans vi danser.» Oscar gir han et lurt smil. «Vi danser: "Le Timbre."» Liam smiler. «Ahh den ja.» Så ser han på meg. «Vel da burde vi starte da.» Jeg smiler mot han som svar.

FakeWhere stories live. Discover now