80: Negative følelser

519 24 9
                                    

Jeg skriker så høyt som jeg bare kan. Dette skjer ikke. Dette skjer ikke. Dette skjer ikke. «Hjelp meg! Vær så snill! Noen» Døra lukkes opp. Jeg kan ikke se hvem det er på grunn av William. Jeg prøver å dytte han vekk mens jeg roper: «Du! Vær så snill! Hjelp meg! Få han av!» Kroppen hans er så tung, og det føles ut som om at jeg ikke får luft. Tårene fosser nedover kinnene mine. En sjokkert stemme svarer: «Line?!» Jeg kjenner igjen den stemmen. Charlotte! Jeg føler meg så lettet. «Charlotte! Vær så snill.» Gråten tar over stemmen min. Jeg hører de høye helene hennes løpe mot meg mens hun mumler: «Herregud, herregud, herregud.» Hun prøver desperat å dytte William av meg, men mislykkes gang på gang. Hun vender seg med ryggen mot han og lener all kroppsvekten sin på han. «Ok vi dytter han på tre.» Sier hun konsentrert. «En, to, Tre.» Jeg dytter med resten av energien som er igjen i kroppen min. Han faller endelig av meg. «Charlotte!» Roper jeg mens gledes tårene fosser. Hvordan kunne han gjøre noe slik? Han var på vei til å... voldta meg... Jeg visste ikke at han kunne være sånn. «Hm?» Spør Charlotte og venter på et svar på et eller annet. «Hæ?» Spør jeg. «Jeg spurte om hva som skjedde.» «Åh.» Svarer jeg smått. «Han kysset meg, og... Tok på meg.. Og... Han tvang meg ned på senga og tvang meg til å være stille.. Han skulle til å...»Jeg greier ikke å fullføre setningen, men Charlotte gjør det for meg. «Voldta deg?» Jeg starter å gråte enda mer. «Kan vi bare gå?» Spør jeg og får øyekontakt med henne. Hun nikker. «Selvfølgelig.» Jeg går ut av senga og beina mine skjelver. Ikke fall. Ikke fall. Ikke fall. «Bare gå ut i bilen du. Jeg finner de andre.» Det føles ut som om at stemmen min har blitt dratt ut av kroppen min. Jeg nikker som svar. Liam. Jeg vil ha Liam her med meg. Jeg vil føle varmen hans. Akkurat nå vil jeg ingenting annet enn at han skal komme å bare holde meg. Si at alt kommer til å gå bra.

Jeg kommer ut døra og jeg tar et dypt åndedrag av den friske luften. Jeg føler meg svimmel. Full, trist og alene. Flott. En skikkelse dukker plutselig opp. «Hallo?» Sier jeg med en spørrende tone. Ikke noe svar. Skikkelsen kommer nærmere. Den er stor. Mest sannsynlig mann. «Line...»Han kommer endelig i lyset. Det vakre brune håret, og de drømmene øynene er det ikke å ta feil av. «Liam?» Spør jeg sjokkert og før jeg vet ordet av det blir alt svart.

Jeg lukker opp øynene. Jeg føler meg helt tom for energi. Jeg kan ikke føle beina mine. Jeg ser meg rundt. Jeg er i bilen. «Takk Gud for at du endelig har våknet!» Roper Bella. Linda sitter ved siden av meg, og når hun ser at jeg er våken lener hun seg over til meg og gir meg en klem. Vent. LIAM. «Var Liam her?» En stillhet former seg i bilen. «Hva er det dere skjuler for meg?» Spør jeg umiddelbart. Charlotte som sitter i det forrerste sete snur seg mot meg. «Så... Det kan på en måte hende at han var der. Han sa til meg at du hadde besvimt og at han hadde bært deg ut i bilen-» Hun fortsetter å prate, men jeg greier ikke å slutte å tenke på det. Tanken på at han har holdt meg. De varme armene hans. «Så... Ja...» «Hæ? Vent, gå tilbake til det der med at han bærte meg også..?» Hun sukker. «Også kom han til meg og spurte om hvorfor du var så ute av deg på grunn av at han kunne se at du hadde grått, og da kan det hendeee... at jeg fortalte han hva som skjedde.» «Hva?!» Skriker jeg slik at alle jentene rykker litt til. «Han kommer til å banke han!» Hun biter seg i leppa. «Jeg vet... Jeg burde ha tenkt på det. Jeg prøvde å overtale han til å ikke gjøre det, men han var så sint.» Vent?! Har han allerede gjort det? «Har han allerede gjort det?» Spør jeg sint. «Nei, han gjør det sikkert nå, men ingen av oss turte å være der når det skjedde så vi kjørte.» «SNU BILEN!» Roper jeg. «Ikke faen! Jeg skal ikke inn dit og se på det blodbadet!» Roper Bella tilbake. «Hvor lenge siden er det siden vi kjøre derfra?» Spør jeg. «Hæ?» Spør Charlotte forvirret. «Bare svar!» «Ok, ok! Fem minutter eller no.» «Stopp bilen.» Alle ser sjokkert på meg. «Hva?» «Stopp bilen sa jeg!» De bråstopper og jeg går ut av bilen.

«Hva gjør du?» Roper Maren. «Jeg skal ikke la ens karriere gå i dass på grunn av meg.» Jeg starter å løpe. Så fort som jeg overhode kan. Finner politiet ut at Liam har banket har banket en fyr kommer Liam aldri igjen til å være Collins Companys sjef. Jeg kan se bygget. Jeg fortsetter å spurte. Vær så snill ikke si at du har gjort noe. Jeg er endelig framme. Jeg stormer inn dørene. Det er ingenting uvanlig her. Bare folk som danser. Rommet! Jeg løper bort til rommet William ligger i. Døra er lukket men ikke låst. Jeg åpner døren og kommer inn til en forbanna Liam. «Hva faen?! Jævla-» Han fortsetter setningen med slaget sitt. «Jeg lover jeg skal ikke gjøre det igjen. Vær så snill slutt.» Omtrent klynker William. Han står på alle fire på bakken og er så banket som det går an å bli. Det renner blod fra munnviken hans. Nesen hans er helt skeiv. Øyet hans har startet å hovne opp. Det renner blod fra øret hans også. Gud vet hvor hardt han er skadet under tøyet. Jeg prøver å tenke at det er fælt. For det er det. Det er helt forferdelig... men... Det er noe inni meg som bare ikke greier å syntes synd på han lenger. Eneste grunnen til at jeg kommer til å stoppe dette er på grunn av Liam ikke William. William ser halvdød ut. Liam skal til å slå en gang til men stopper når jeg roper: «Liam!» Han snur seg mot meg. Jeg kan se alle følelsene hans. Sinne, sorg, irritasjon, forvirrelese og usikkerhet. Jeg har så lyst til å klemme han... Nei! Skjerp deg Line! «Syntes du synd på han?!» «Nei! Ikke i det hele tatt! Men hvis du fortsetter slik som dette her kommer du garantert til å komme i fengsel! Fremtiden din kommer til å bli helt fucka! Noe sånt skal ikke skje på grunn av meg!» Roper jeg frustrert. Han drar seg sint gjennom håret. «Men det er ikke din feil! Det er hans!» Han vender blikket mot William igjen og sinnet blir verre. Jeg går nærmere han. «Liam. Jeg mener det. Vi går. Nå.» Han sukker. Han knytter neven og slår William en siste gang. Denne gangen reiser ikke William seg opp. «Er han død?!» Roper jeg frustrert, trist og sint. Liam svarer surt: «Uheldigvis ikke. Jeg slo han bare ut. Han kommer mest sannsynlig ikke til å huske noe i morgen.» Han tar en kort pause. «Hva gjør vi nå?» Spør han. «Løper.»

FakeWo Geschichten leben. Entdecke jetzt