Fake

38: Bra gutt, dårlig far.

Jeg står i gangen med alt klar og venter på pappa. Han skulle fortelle litt om jobben sin idag. Tankene om Liam sin far suser ufrivillig rundt i hodet mitt. Tenk å ha en sånn far. Pappa kommer og jeg gir han en god klem. «Så kose-humør du var i idag da.» Sier han smilende. Jeg småler litt før jeg svarer «det var bare en morgen klem.» Han smiler lurt og gir meg 'sikker på det?' - blikket. Grunnen til at jeg sa "morgen klem" er på grunn av at jeg vil ikke at han skal få vite hva jeg tenker på. En fantastisk gutt uten en edru far. Må rydde opp selv. Lage mat selv. Brystet mitt føles litt tyngre.

Heldigvis har vi kjemi. Siden at foreldrene skal snakke om seg selv pleier ikke lærerne å bry seg om hvor vi sitter, så jeg sniker meg bort i setet ved siden av Liam. «Neimen heisann søta.» Sier han og gir meg et søtt morgen kyss. Jeg ser på øynene hans. De har et rødskjær ved seg. Det starter ved øyekroken og sprer seg. Jeg ar hodet hans i hendende mine og spør «hvor mye har du sovet i natt?» Han unngår øyekontakt. «Lenge nok.» Sier han og trekker på skuldrene. Jeg kan se at han lyver. «Liam.» Sier jeg seriøst. «Det er ingenting Line. Men nå starter faren din. Vi må være stille.» Det irriterer meg at han viker unna spørsmålet mitt. Jeg kan se på øynene hans at han ikke har sovet på drit lenge. Hva har skjedd?

Pappa er (endelig) ferdig med talen sin om hvor tøft det er å måtte reise overalt på grunn av jobben og bla, bla, bla. Klassen og foreldrene klapper. «Ok, Victoria det er vel deg nå?» Denne såkalte Victoria er en dame med kort brunt hår og litt gammeldags stil. Hun ser ut til å være i 40 årene sine. «Ja, jeg tror det.» Hun står der hvor pappa stod og sier muntert: «nå skal jeg fortelle litt om hvordan det er å være forfatter. Dere skjønner at-» «Hva faen er dette?» Alle i klasserommet snur seg mot døra. Det står en mann der, ganske sur. Jeg føler at jeg kjenner han igjen. Det lysebrune bustete håret. De store bryna og det store skjegget. Å faen! Det er faren til Liam! Liam reiser seg langsomt. «Pappa. Gå ut. Vi har time.» Hvorfor går han så langsomt? Foreldrene trekker litt unna. Så det er ikke noen i nærheten av dem. Mannen drar opp en lapp fra baklomma. «Tror du ikke... jo, jeg fant denne i s-» han tar en pause og hikker. Faen han er drita jo. «I søpla.» Han viser fram arket til Liam. Å nei det er den jeg ga. «Ja men dette er ikke for alle foreldre.» Faren starter å gå mot Liam. «Mener du at jeg ikke er en god nok far? HÆ?!» Stemmen blir mye høyere og skremmer meg litt. «Nei... nei-» «JÆVLA DRITTUNGE!» Sier han sint og peker en finger på Liam. Hva i helvete er det Liam har gjort galt?! Faren snur på hodet og får plutselig øye på meg. Faen. Puster jeg? Jeg vet ikke om jeg puster. DUNK DUNK. Pulsen dunker i ørene mine. Liam merker at han ser på meg «pappa.» Sier han og tar en hånd på han for å få han til å stoppe. Faren dytter vekk armen hans og hysjer på han. Han kommer nærmere og fy søren. Jeg tror jeg kommer til å dø av for høy puls. Jeg ser etter en lærer. Noen. Hvem som helst. Læreren har fryst. Akkurat som meg. Hun skjønner også at han er kjempe full.

«Pappa!» Denne gangen roper Liam. Faren snur seg. Jeg puster dypt inn og ut. Faren ler. «Er dette Line?» Liam ser uforståelig på han. Han ler igjen «tror du ikke at jeg hører samtalene til deg og tante?» Han snur seg brått mot meg igjen «prøver du å ta han? Er det det som er greia di?» så bytter han (igjen) humør fra drit sur til å le igjen. Han snur seg mot Liam. «HAHAHHAHA! Da greier hun hvertfall å gjøre det morra di ikke greide da!» Noe trist brer seg over ansiktet hans. «Ikke snakk om mamma på den måten...» Fare! ler igjen før han snur seg til meg. Jeg tror seriøst at jeg svetter. «Du skjønner at han er redd for at jeg skal fortelle noe til hele denne klassen om hvordan moren hans valgte å gå med englene for å si det sånn! HAHHAHAHA» «SLUTT!» Jeg ser bort på Liam igjen som står med hodet bøyd. Håret hans dekker for ansiktet slik at man ikke kan se det. Jeg syntes jeg ser en dråpe falle. «Ok, Geir jeg syntes vi kanskje burde ta det litt roligere.» Læreren prøver å overtale han til å roe seg. Jeg må gå til Liam. Han gråter jo. Liam Bronx gråter. Faren er vendt mot læreren. Kjapt og så stille jeg kan starter jeg å gå mot Liam. «HVOR FAEN ER DET DU TROR AT DU SKAL?» Jeg står stille. Jeg greier ikke å bevege meg. Jeg ser opp. Han ser på meg. Faen. «Du! Ikke prat sånn til dattera mi!» Jeg greier endelig å puste igjen. Takk pappa. «Jeg prater sånn jeg vil, jeg!» Jeg kan se at pappa blir sint. «Nei! Ikke til andre.» «Og du skal liksom lære meg hvordan det er å være far? Hæ?!» Han starter å gå kjapt mot pappa. NEI! Jeg ser at han planlegger å slå pappa eller noe. Jeg prøver å få ut et skrik eller 'pappa!', men nei... ingenting... Jeg får ikke ut noe som helst. Den andre foreldrene og lærerne tar han i det han skal til å slå til pappa. 4 Fedre dytter han ut av klasserommet. På veien når han blir dytta ut roper han gjennom personene «Liam! Ha en fin skoledag da! HAHAHAHHA» Latteren hans forsvinner sakte men sikkert ut av gangene, akkurat som Liam's lykke.