73: Regnjenta

519 29 8
                                    

Jeg går ut av sykehuset, og ser ut mot gata. Sykehuset er sånn cirka i sentrum, så ikke så langt unna her er kjøpesenteret også videre. Jeg vender blikket mitt ned mot telefonen. Verken mamma eller pappa kunne hente meg, så jeg må ta bussen. Ahhhg det er sånn et kvarter til den kommer jo. Jeg hører lyden av små dråper som treffer bakken. Nei, vær så snill ikke si at det regner. En dråpe treffer hodet mitt. Jeg ser opp. Det regner. Flott. Jeg har ikke noe imot regn, men jeg er heller ikke glad i det, pluss jeg har ikke med meg jakke. Regnet går fra små dråper til pøsregn på sånn tretti sekunder. Herregud så kaldt. Jeg løper og setter kursen mot nærmeste kafé eller no. Jeg løper med hånden foran ansiktet i håp om at sminken skal bli ødelagt. Etter å ha løpt i ikke mer enn 2 minutter runder jeg et hjørne og ser Starbucks. Jeg løper inn og varmen treffer meg umiddelbart. Så utrolig deilig med varme. Jeg ser på telefonen igjen. Ti minutter til bussen kommer. Ja, jeg kan like så godt ta meg en frappe.

Jeg går bort til kassa. «Hei.» Sier den blonde, blåøyde kassedama hyggelig. «Hei. Jeg kunne godt tenkt meg en karamell frappe.» Hun smiler. «En karamell frappe, ja.» Jeg drar fram bankkortet mitt og stikker det inn i maskinen. Etter jeg er ferdig med å skrive inn koden går jeg litt til siden for å vente. «Karamell frappe?» Jeg går bort til kassa og gir henne et smil. «Navn?» Spør hun vennlig. «Line.» Hun gir meg frappen min og jeg setter meg på det eneste bordet som er ledig. Det nærmest vinduet. Jeg ser ut av vinduet og tar en liten slurk av frappen min. Utenfor står det en jente. Jeg kan se at hu går sakte med vilje og nyter regnet. Hun har blondt hår med et skjær av brunt i seg. Det er ikke til albuene hennes, men det er heller ikke til skuldrene hennes, det er liksom midt i mellom. Det er også litt bølgete. Eneste hun går med er en svart skinnjakke, hvit hettegenser og en svart bukse. Hun ser sånn cirka ut som om at hun er på min alder. Hun kommer inn og går til kassa. «En chocolate chip cream, takk.» Kassedamen smiler. Jenta tar fram bankkortet betaler og får chocolate chip creamen sin. «Navn?» «Anniken.» Svarer hun med en vennlig stemme. Denne såkalte "Anniken" starter å se seg rundt etter en plass og sitte, og jeg set bort og later som om at jeg ikke nettop har studert sånn alt hun har gjort. Etter enda en slurk av den nydelige karamell frappen kommer det noen og setter seg overfor meg. Jeg ser opp. Det er hu. Kleiiint.

Vi får øyekontakt og gir hverandre et lite: «Hei.» Kan vel like så godt prøve å få meg en ny venn? «Hva var greia med regnet?» Spør jeg på en tullete måte. Hun smiler og legger telefonen sin ned i lomma. «Å, du så det ja.» Hun ler smått. De blå øynene hennes er faktisk litt fascinerende på grunn av at hun har liksom litt mørkeblått som utringer de lyseblåe øynene hennes. «Vel, jeg har alltid elsket regn. Liksom se på det!» Hun ser på regnet som om at hun er forelsket i det. Hun tar en slurk av chocolate chip cream frappen sin. Hun ser på meg og øynene hennes blir plutselig vid åpne. «Vent... er ikke du..» Å nei. Hun er sikkert enda en av fansene til Liam. «Hun som vant dansekonkurransen?» Jeg ser overrasket opp på henne. Hun ser at jeg er overrasket på grunn av at hun sier: «Åh, unnskyld, du er sikkert ikke henne.» «Jojo, det var bare det at det overrasket meg at det var der du kjente meg fra.» Svarer jeg og legger press på "der". «Åja, vel, dere var drit flinke! Liksom herregud. Hvordan?!» Hun avbryter seg selv. «Vent, mener du at jeg burde skjenne deg igjen fra et annet sted. «Nei!» Svarer jeg alt for fort. Søren. Håper ikke at hun mistenker noe. «Okei.» Hun tar en liten pause før hun sier: «Jeg  jeg heter Anniken forresten.» Jeg smiler. «Line.» Vi smiler til hverandre og ser ut litt. Etter en liten stund med å bare se ut av vinduet og drikke litt sier hun: «Gruer meg til i morgen.» Jeg rynker brynene. «Hvorfor?» Hun ser på meg og gjør leppene sine om til en strek før hun sukker og svarer: «Vel, jeg skal starte på ny skole i morgen.» Jeg nikker. «Ahaa... Hvorfor?» «Du skjønner at vi har flyttet. Pappa forlot meg og mamma for sånn cirka en måned siden så jeg og mamma bestemte oss for å flytte og få en ny start.» Jeg nikker. «Dette kommer sikkert til å gå kjempe bra.» Hun smiler. «Takk.» Jeg drar opp telefonen. Det er bare ett minutt til bussen går! «Jeg må dessverre gå nå.» Sier jeg stresset. «Men det var kjempe hyggelig å møte deg.» «Hyggelig å møte deg også.» Svarer hun vennlig. Jeg løper ut og rekker akkurat bussen.
_____________________
Viktig! Dere har sikkert merket at jeg har tatt en liten pause, men dette har vært fordi at jeg har gått gjennom litt. Jeg har hatt det litt tøft og jeg følte at dette gikk utover skrivingen min. Dette ga meg også bedre tid til å tenke på hva jeg kan gjøre videre i fake. Jeg vet at det har vært litt kjedelig i det siste, men jeg LOVER det blir mer spennende. Tusen takk til alle dere som følger med og stemmer og kommenterer. Det betyr virkelig alt. Lover å bli mer aktiv. Kjempe glad i dere alle.
-Tomine❤️

FakeWhere stories live. Discover now