10: To personligheter

1.4K 48 7
                                    

Liam holder rundt meg slik at jeg ikke faller. Vi er midt i gangen, så han bærer meg inn på kottet imens jeg gråter. «Sånn.» Sier han og setter både meg og seg selv på bakken. Han pakker armene sine rundt meg. Jeg ligger i omfavnelsen hans og varmen hans får meg til å føle meg litt bedre. «Hva er det?» Jeg har ikke tenkt på at det jeg er lei meg for faktisk angår han også.. «Ingenting viktig...» Sier jeg og tørker vekk tårene som om det liksom kommer til å hjelpe nå som litt av den røde t-skjorta hans allerede er våt. Han gir meg 'ikke lyv til meg'-blikket. «Ok da... det som skjedde var at-» Starter jeg og forklarer samtalen min med William. «Fy faen..» Hører jeg han mumle. «Hva?» «For en drittsekk.. Han prøver jo å legge skylden over på deg. Og han brydde seg tydeligvis ikke om at du også har det vondt. Bokstavelig talt.» Sier han å peker på ansiktet mitt. Så fortsetter han: «Synd at jeg ikke rakk å banke han mer i går.» Vi starter begge å le. Han fortsetter «Angående det.. Jeg er så lei for det. Jeg greide ikke å stoppe. Armen min var i fart og je-» jeg avbryter han: «Det går fint. Jeg så at du ikke mente det.»

Jeg ser oppgitt på klokken på armen til Liam. «Jeg har virkelig ikke lyst til å gå til timen nå..» Jeg skal til å reise meg opp da jeg kjenner at han drar meg ned igjen. «Så ikke gjør det.» «Jeg har lyst, men jeg må eller så får jeg fravær.» Han ser på meg oppgitt. «Og hvor mange fravær har du egentlig fått i år?» Jeg kjenner at jeg blir litt varm i fjeset «Null...» «Ja, da tror jeg du overlever.» Jeg skjønner at det er galt, men det er så fristende å bare legge meg i armene hans og drite i alt annet. Tenke på meg selv for en gangs skyld... Han ser at jeg nøler og sier: «Jeg lover at jeg ikke skal lage noen sånne drøye vitser eller noe.» Jeg bestemmer meg for å bare drite i alt og legger meg i armene hans. Vi ligger der i noe som føles ut som evigheter, og før jeg vet ordet av det sovner jeg.

Fem intense klokkeslag vekker meg. Det er ringeklokka, og den ringer helt utrolig høyt. «Neiii» Sier jeg og vrir meg rundt. Senga føles så behagelig, og lukter unormalt godt. Når skjedde det? Jeg skal til å ta dyna over hodet da jeg innser at det er verken en dyne eller seng der. Det er Liam. Jeg reiser meg fort opp. Jeg kan nesten ikke se noe. Når jeg starter å få synet tilbake kan jeg se at Liam smiler og morer seg.

Det har kanskje noe med det å gjøre at jeg trodde han var en seng... Han ser ganske våken ut for meg. Jeg ser på klokka hans «Har du vært våken i 40 minutter imens jeg har sovet? Hva har du liksom gjort?» Han ser på meg og smiler. «Du er ganske søt når du sover. Visste du det? Eller... Delvis søt, du sikler.» Jeg kan føle at jeg blir varm og sikkert knallrød i kinnene. «Har du bare sett på meg?» Han smiler. «Ja, det og tenkt litt..» Tenkt litt? «På hva?» Han reiser seg opp. «Ingenting spesielt. Men vi burde starte å bevege på oss sånn at du får med deg 2. time.» Han lukker opp døren for meg og sier det samme han sa første gang jeg møtte han: «Damene først.» Jeg starter å gå imens jeg tenker på hvor annerledes han er noen ganger. Noen ganger er han drøy og ekkel, og noen ganger er han søt og snill. Det virker nesten som om han har to personligheter. Hvorfor kan det ikke bare være søte Liam?  Jeg har engelsk neste time, så Liam følger meg. Når vi er kommet fram til skapet sier jeg: «Takk...» Han gir meg et spørrende blikk. «Takk for hva?» Jeg smiler. «For alt.» Han gnir hånden sin i nakken. «Null problem» sier han før han går.

I engelsk timen greier jeg ikke å slutte å tenke.. Er det virkelig som jeg tror det er? Starter jeg å få følelser for Liam? Nei... Jo... Jeg vet ikke... Jeg blir avbrutt med tenkingen min av Tore (engelsk læreren vår) når han sier: «Ok pupils. Thank you all for a great hour of English. You can go now but remember to take all your stuff from your desk first.» Han ser på pcen litt og fortsetter: «Dere har gym neste time.» Ukontrollert starter magen min å kile litt. Herregud, hva skjer med meg?

Liam har på seg en marine blå shorts og en svart enkel trøye. Jeg må innrømme at han ser litt (veldig) kjekk ut... Han tar meg med inn i det rommet som vi øvde på forrige gang. «Ok.» Sier han, og grubler. «Vi har tatt hoftene og gangen.. hva skal vi ta neste?» Mumler han. Det er nesten lit søtt hvordan han prøver å skyve håret tilbake når han tenker, men håret hans bare fortsetter å komme i veien. Jeg har så lyst til å stryke gj- Nei! Skjerp deg Line! Han er ikke bra for deg. Du kan ikke få følelser for en som han... Han er så av og på at man vet aldri med han. «Armene! Det var det jeg manglet.» Sier han som om han nettopp har innsett svaret på sitt livs største mysterium. «Ehm, kanskje vi burde tenke på selve danse rutinen» Sier jeg. Han kommer nærmere meg. «Men for at vi kan gjøre det må vi lære de rette bevegelsene først» Han er så nærme at han omtrent hvisker det i øret mitt, og jeg får gåsehud ned over hele ryggraden «J-ja det er kanskje smart...» Svarer jeg nesten uten stemme.Han går litt unna igjen også sier han: «Ok, da starter vi da.»

Sånn seriøst jeg tror vi har brukt sånn 40 år på å få både hoftene, armene og hvordan jeg går riktig. «Ok, en siste gang nå. Jeg tror du greier det.» Jeg gjør det en siste gang. Jeg gjør som jeg har lært: Gå til siden, imens jeg vrikker på hoftene, imens jeg holder armene ut og gjør en sånn rar bevegelse i håndleddene. «Du greier det!» Roper han entusiastisk. «Ja, jeg greier det!» Uten å tenke meg om gir jeg han en diger klem.

Faen.

FakeWhere stories live. Discover now