67: Talen

595 33 3
                                    

Etter telefon samtalen med manageren sin og mange sånne folk snur han seg mot meg. «Hvordan ser jeg ut?» Han er kledd i en marineblå dress og bandasjen er gjemt under dressen. Håret er dratt bakover i en nydelig bølge aktig måte. «Nydelig.» Han gir meg et typisk Liam smil. Han tar opp venstre hånden (hånden han ikke har skadet) og ser på klokka si. Vent, det er klokka jeg ga han! Et lite smil klistrer på ansiktet mitt. «Okei vi burde vel sikkert dra nå siden at-» Liam avbryter seg selv midt i setningen og rynker brynene sine. «Hva er det du smiler sånn for?» Jeg smiler enda mer. «Ingenting.» Blikket mitt faller på klokka igjen. «Ahaa klokka. Den skal jeg vise til alle ass. Talen min kommer til å være sånn: Hei alle sammen-» Han tar opp armen overdrevent høyt og vinker. «Velkommen.» Han bretter "ved et uhell" ermet litt lenger opp slik at den synes bedre. Jeg starter å le. «Jeg er sååå-» han løfter hånden mot meg. «Glad for at alle kunne komme.» Han flytter hånden til brystet sitt og over hjertet sitt. «Fy faen.» Sier jeg gjennom latterkrampen. Han spør "uskyldig": «Hva?» Jeg ler litt til før eg tar tak i armen hans og sier smilende. «La oss bare gå.»

Vi kjører den svarte Teslaen hans til skolen. Jeg vet ikke hvorfor. Liam sa at vi burde kjøre den på grunn av at den er den bilen som er best mot paparazzier (liksom den har sånn vinduer som gjør slik at ingen kan se gjennom). Vi parkerer bak skolebygget hvor rektor tar oss i mot og sniker oss med seg inn. Jeg ser på telefonen når jeg kommer inn og nyhetsartikler om at Liam eller "den nye sjefen til Collins Company" skal holde tale på skolen vår. Det er til og med en som har åpen live sending slik at alle kan se talen. Shit. Vi står inne på bakrommet til gymsalen (der Liam skal holde talen). Minner av meg og Liam som danser her svirrer rundt i hodet mitt. Jeg bråstopper når jeg kommer på. «Eh, Liam.» Liam snur seg fra speilet (hvor han ordnet på håret sitt) og ser spørrende på meg. Jeg ser nervøsiteten i øynene hans. «Hva med talen? Du har jo ikke hatt tid til å skrive noe tale.» Han rynker brynene bekymret men tar seg fort sammen når han innser at jeg ser på. «Jeg skrev noen stikkord på telefonen på veien hit.» Jeg går nærmere han og dytter hodet hans ned i armene mine. «Du trenger ikke å skjule at du er bekymret.» Han svarer ikke. Jeg drar svakt gjennom håret hans, men ikke sånn at det ødelegger håret. «Dette kommer til å gå kjempe bra. Uansett om det går litt ræva har du flere taler du kan gjøre det godt igjen på uansett.» Jeg kjenner at han nikker. Jeg holder han i favnen min fram til jeg hører stemmen til rektor på høyttalerne (vent, når dro han?): «Den nye lederen for Collins Company har kommet hit-» Jeg gir han et mykt kyss på pannen. «Dette greier du Liam. Jeg kommer til p sette meg i publikumet, så hvis du føler deg ukomfortabel se på meg. Ok?» Jeg kjenner nok en gang et nikk. «Ok?» Spør jeg en gang til. Han reiser seg og de vakre, bekymrede, brune øynene hans treffer mine. «Ok.» «Men eg må gå nå, sånn at jeg får satt meg før du går opp.» Han tar et dypt åndedrag. Jeg gir han et kjapt kyss, og løper ut bakdøra. Stresset ser jeg over publikumet for å se om jeg ser vennene mine. Jeg ser en hånd som gir tegn på at jeg skal komme og jeg ser at det er Charlotte. Jeg prøver diskré å smyge meg forbi alle. Noe som omtrent er umulig når man må si «unnskyld meg» for hver person jeg skal forbi. Charlotte har et tomt sete ved siden av seg og ved siden av hun igjen sitter hele gjengen. «Hei.» Sier jeg lavt. De smiler mot meg og hilser tilbake. Charlotte vender seg mot meg og ser spørrende på meg. «Hvordan går det med Liam?» Spør hun. «Nervøs.» Hun nikker forståelsesfullt. «Ønsk han velkommen, nå kommer.» Rektor tar en liten pause som får selv mitt hjerte til å omtrent stoppe. Dette er tiden. Dette er Liams siste øyeblikk av "ukjenthet" hvis jeg kan si det sånn. «Liam Collins!» Jeg hører flere sjokkerte gjesp. Og Liam kommer opp på scenen.

«Hei alle sammen.» Blits lydene tar av. «Jeg kunne både høre og se at dere ble ganske overrasket. Skal jeg være helt ærlig ble jeg litt overrasket selv. Jeg, Liam Collins, er nå sjef fra Collins Company. Skal jeg være helt ærlig så har jeg ikke så mye erfaring med noe av dette, men jeg lover å prøve så hardt jeg kan å gjøre alle glade.» Han legger en god på hjertet, og ja, hånden med klokka mi på. Et lite smil fester seg på ansiktet mitt. Øynene hans møter mine og munnvikene dras enda litt til opp. «Hvordan skal en gutt som sikkert ikke kan noe om dette greie det her, lurer dere sikkert på. Vel, som sagt er jeg ikke erfaren men det betyr ikke at jeg ikke kan bli det. Jeg har opplevd...» Han tar en kort pause og ser ned. «Mye.» Minnene om faren hans svirrer rundt om i hodet mitt. Han fortsetter: «Så jeg kommer ikke akkurat "uforberedt" heller.» Han tar herme tegn i lufta på ordet uforberedt. Han skyver jakka si litt bakover, putter hendene lomma og strammer kjeven. «Jeg vet at denne talen kanskje var skuffende for noen med tanke på varigheten, men jeg har egentlig et sted jeg må være. Dere får ha en fin kveld videre.» Jeg hører lyden av paparazzier som roper: «Men du-» og «Liam?» Liam lener seg mot mikrofonen. «Jeg tar dessverre ikke i mot spørsmål i dag.» Han snur seg og forsvinner ut av rommet med flere paparazzier, elever og seere fra hele verden som lurer på hvordan dette kommer til å bli.

FakeWhere stories live. Discover now