56: Lei av å være perfekt

783 37 5
                                    

Vi stopper opp utenfor huset mitt. «Tar bare fem minutter eller no.» Sier jeg før jeg går. Jeg gidder ikke å ta av skoa. Isteden går jeg så lett på tå som overhode mulig. Jeg sniker meg forbi Lukas som "kjører" med bilene sine. Jeg orker ikke å måtte sitte og prate og sånt med han nå. Uten om Lukas så er egentlig huset ganske stille. Hvor er mamma og pappa? De er sikkert bare på møte. Jeg lukker opp døra til rommet mitt og det som møter synet mitt er rart. Mamma og pappa sitter på sengekanten min og venter på meg. I en vanlig situasjon er sikkert dette helt normalt, men jeg ser nesten aldri mamma og pappa sammen liksom utenom middag og på møter. Det er selvfølgelig noen ganger de er sammen, men det er sjeldent. «Line...» Sier mamma mykt. «Det er noe jeg og pappa vil prate med deg om.» Å nei dette høres ikke bra ut.

«Vel kan dere skyndte dere? Jeg skal møte Liam i bilen om sånn 5 minutter. Jeg går inn og starter å finne ting. «Det er nettop dette vi vil prate med deg om.» Jeg lager en spørrende lyd: «Mhm?» Jeg drar i mellomtiden fram skolesekken min og slenger oppi parfymen og deodoranten min. «Line du har ikke vært deg selv i det siste.» Hæ? «Hva mener dere?» Jeg kommer på at jeg trenger hårbørsten min. Den er på badet. Jeg går inn på badet og henter hårbørsten og sminken min. «Line hør på oss.» Hører jeg pappa si fra rommet mitt. Jeg skjønner at de mener alvor og går tilbake. «Hva?» Spør jeg. Mamma sier: «Som sagt syntes vi at du ikke har vært deg selv i det siste. Du har vært steder uten å fortelle det til oss. Du har vært borte en hel natt uten å si noe til meg. Du har ikke en gang lest noen av nynorsk bøkene dine!» Jeg ruller oppgitt med øynene. Er de seriøse? Mamma går fort bort til bokhylla mi leter etter noe. Hun drar fram en liten tykk bok. «Se, du har ikke en gang startet på den nye boken jeg kjøpte til deg: Den mystiske guten. Den har fått veldig bra kritikk.» Øynene hennes er fulle av håp. Nå er tiden kommet. Tiden hvor jeg kan konfrontere henne og spørre om hvorfor jeg må være så jævlig perfekt hele tiden. «Mamma og pappa. Jeg har ikke "forandret" meg.» Jeg setter hermetegn i lufta. «Det er bare det at etter meg og William sitt brudd har jeg opplevd hvordan det er å ha ekte venner og et ekte liv. Et ekte liv innebærer ikke å gå på skolen, smile til alle, komme hjem og gjøre lekser også lese nynorsk bøker.» Jeg peker på boka hu holder fram. «Et ekte liv er å gå på skolen, ha det gøy med de man trives med, gå hjem eller gå ut med venner, selvfølgelig gjøre lekser, men lese hva nå enn jeg selv vil. Kanskje til å med å dra på overnatting eller ha en overnatting i ni og ned. Det er sånn livet mitt er og sånn det burde ha vært for lenge siden. Jeg er lei av å være "perfekt" og gjøre alle andre godt bortsett fra meg selv. Jeg husker at jeg følte nesten at jeg levde i kroppen til en robot. Jeg er lei av det. Jeg skal innrømme at denne tiden, den tiden jeg lever i akkurat nå, er den beste tiden jeg noensinne har opplevd i hele mitt liv.» Mamma står med halvåpen munn og vid åpne øyne. Hun er helt målløs. Uten å svare setter hun seg ned i senga. «J-jeg visste ikke at det var sånn du følte det...» Nå føler jeg meg slem. Jeg skulle ikke ha slengt alt dette oppi trynet hennes på en gang. Mamma er en veldig sensitiv person. Jeg sukker. «Jeg har ikke akkurat sagt noe om det heller, men jeg... jeg var vel redd for å skuffe dere.» Det er sannheten. Et eller annet sted i bakhodet har jeg alltid vært redd for å skuffe dem. Pappa sukker. «Line, jenta mi, du kunne aldri skuffet oss.» De ordene gjør sånn at det krøller seg i brystet mitt. Jeg har så lyst til å gråte. Nei, ro ned. Jeg puster dypt ut. «Men... jeg burde gå... Liam venter...» Jeg kan se at mamma prøver å skjule tristheten sin. Hun mislykkes helt sykt. «Si ifra hvis det er noe du trenger da.» Jeg smiler mykt. «Det skal jeg.» Jeg går bort og gir begge en klem. Jeg (vet det er rart men) kysser mamma på kinnet. Hun smiler. Så drar jeg med meg sekken min, telefonen og lommeboka mi. Yeeeees! Endelig skjønner de hva jeg føler. Jeg skal innrømme at jeg hatet å såre mamma. Men jeg har følt det sånn en god stund nå. Jeg sniker meg forbi Lukas fram til jeg er ved døra. Da roper jeg: «Hade, Lukas!» Jeg hører han svare: «Hade!»

Jeg lukker døra til bilen etter meg. «Fem minutter?» Liam har hodet lent bak på sete puta. Kjeven hans stikker ut og den ser nesten ut som om at den kan kutte stål. Adams eplet stikker også ut men det gjør han av en eller annen rar grunn enda mer tiltrekkende. Gud, så nydelig han er... Han vender ansiktet sitt mot meg. Etter kroppsspråket så venter han på et svar. Faen, jeg glemte at han sa noe i det hele tatt. «Eh ja.» Jeg ser ned for å prøve å rive meg ut av denne "transa" jeg er i. Jeg lykkes. Jeg ser opp mot stålkutteren igjen. «Jeg havna i en... hva skal jeg si? Diskusjon med foreldrene mine.» Han blir plutselig enda mer forståelsesfull. «Åja. Gikk det fint?» Jeg smiler. «Ja, den praten måtte tas en eller annen gang. Jeg er glad for at den ble tatt.» Han nikker. Nå føler jeg at det har vært nok seriøshet (ja, jeg vet at det ikke er et ekte ord, men man dør vel ikke av å være litt kreativ) for en dag altså. Gira spør jeg: «Så hva er det vi venter på?» Humøret mitt smitter tydeligvis, på grunn av at Liam smiler også starter han bilen. Han skrur på radioen. Lyden er ikke på men jeg kan se hva det står: Lost In Japan - Shawn Mendes. Den sangen er så bra! Jeg skrur opp lyden, og synger med: «Im a couple hundred miles from Japan and I-»Jeg ser bort på Liam som omtrent ler seg i hjel. Jeg skrur ned lyden. Tullende spør jeg: «Hva ler du av?» Han ler. «Så jævlig søtt.» Magen min eksploderer. Det er som om noen har sluppet ut noen sommerfugler av et bur. Så jævlig søtt. Setningen spilles om igjen i hodet mitt. Jeg later som om at jeg ikke bryr meg og skrur opp lyden igjen. «Syng med meg da!» Han svarer leende: «Ok!» «Cause I-I-I- can't get you off my mind-» Jeg ser på Liam. Han synger med. Dette er noe jeg kunne sett på i evigheter. Jeg fortsetter å se på han mens vi synger. «Can't get you off my mind-» Han snur seg mot meg og strekker armen mot meg dramatisk og det ser ut som om at han lider. «I can't seem to get you off my mind.» Han dunker pekefingeren mot hodet sitt på ordet "mind". Jeg greier ikke å styre meg, og braser ut i latter. Fy faen! Jeg kjenner tårene starter å presse på. Han skrur av lyden og spør meg med en lys stemme: «Hva er det du ler av?» Jeg innser at han hermer etter det jeg sa ista og det får meg bare til å le enda mer. Jeg ler så mye at jeg bøyer meg nedover og har perfekt utsikt mot Adidas skoene mine. Jeg hører latteren hans i bakgrunn. «Hva?» Spør han nok en gang med stemmen min. Jeg ser leende opp mot han. «Vent...» Sier han og stopper opp. Latteren min dør heldigvis ut. «JEG HAR GLEMT RETTETANGEN MIN.» Og der var den tilbake. «Fy faen Liam!» Roper jeg. Jeg prøver å snakke gjennom latterkrampen: «J-jeg prater ikke sånn!» Han starter å også å le. Fy faen jeg tror ikke jeg har ledd så godt på så sinnsykt lenge. Latteren vår starter å roe seg rett før vi er framme. Framme ved Liams nye hus. Framme ved Liams nye liv...

FakeWhere stories live. Discover now