Fake

64: Sykehuset

Lyden av sirener vekker meg igjen. «Jeg vet ikke hva som skjedde!» Jeg hører at en ukjent stemme prater på telefonen. Jeg prøver å åpne øynene, men smerten dreper meg hvis jeg bare beveger en muskel. Jeg biter tennene sammen og slipper ut et stønn. Jeg kan merke at jeg ligger med armene ut og beina samlet. Jeg prøver nok en gang å lukke opp øynene og nå greier jeg det. Jeg ser Liam ligge ikke langt unna meg. Det renner blod fra skulderen og nedover høyre armen. Ansiktet hans er vendt fra meg men jeg kan se at en strøm med blod triller nedover ansiktet hans og drypper på gresset. En tåre triller ned kinnet mitt. Er han? Nei...Flere tårer faller og etterhvert renner det på et kutt i ansiktet mitt slik at det starter å brenne. «L-Lia-» Stemmen min skjærer seg i det magen min plutselig starter å brenne. Smerten er så sterk at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har vondt i beinet, armen, magen, ansiktet... Overalt. Jeg prøver enda en gang å si navnet hans i håp om at han må våkne. «Li-» Smerten overvelder meg og navnet hans former seg om til et skrik. Nok en gang svartner alt.

Noen starter å løfte meg. Vær så snill ikke. Det gjør helt sinnsykt vondt. Smerten tar fort slutt når jeg lander på noe litt mykere. Lyden av sirener dreper trommehinnene mine. «Hvor er-» Starter jeg forvirret men jeg greier ikke å fullføre setningen før magen nok en gang stopper meg. «Hun er våken!» Roper en ukjent mannlig stemme. «Hvor er-» Prøver jeg igjen i håp om at noen skal skjønne meg og si at alt går bra med Liam. Det gjør så vondt! Alt sammen! Flere tårer starter ufrivillig å renne nedover kinnet mitt, og nok en gang brenner det. Jeg slipper ut nok et stønn. «Ok. Line? Line Marie Éke? Dette kommer til å ordn seg. Bare ligg rolig. En finger drar opp øyet mitt og et lys blender meg. Lyset flytter seg til det andre øyet mitt og så hører jeg den samme mannlige stemmen si. «Narkose! Nå!» En maske settes på ansiktet mitt og før jeg vet ordet av det er jeg ute igjen.

Lyden av en pipende monitor vekker meg. Jeg åpner fort opp øynene og ser meg rundt. Jeg er kledd i den grønne t-skjorta mi og buksa mi. Når byttet jeg tøy? En mannlig lege sitter og ser konsentrert på en sånn posegreie som henger over meg, og som er festet i armen min. Hva er det der? Nesten som om han har lest tankene mine sier han: «Dette er ikke noe farlig, det er kun medisin som er koblet til pren din slik at du skal føle deg bedre.» Stemmen hans er behagelig å høre på. Jeg ser opp mot han. Han har brunt hår, brune øyne og ganske kjekk til å være doktor. Han er ikke mer enn 30 år eller noe. Jeg smiler. «Takk.» Han rynker brynene. «Det var litt av en ulykke du var i.» Jeg sperrer opp øynene og spretter opp. «Hvordan går det m-» Setningen min blir avbrutt av at magen, skulderen, brystet og egentlig alt annet gjør vondt. Jeg slipper ut et stønn. Han tar en hånd på brystet mitt og dytter meg forsiktig ned. «Det er viktig at du tar det rolig i noen dager, slik at vi kan ha deg her til observasjon en ukes tid.» Jeg nikker bare som svar. «Men det var vel Liam du hadde tenkt til å spørre om?» Jeg sperrer opp øynene. «Ja.» Han sukker. «Vel... Liam er også veldig skadet... Mer en deg. Han hadde greid å fått motorsykkel setet inn i magen så det er veldig viktig at han får vært her litt slik at vi får se om han har fått noe indre blødninger.» En tåre faller ned kinnet mitt. Jeg ser opp mot legen igjen. «Hva med bilen som nesten kjørte på oss?» Han sukker. «Fyllekjøring.» Sier han at vi kunne ha dødd på grunn av at noen fyllekjørte? Han fortsetter. «Mann i 40 årene. Han mistet lappen og sitter nå i fengsel... han må nok sone en god stund.» Jeg føler meg lettet av en eller annen grunn... herregud, jeg har jo rett til å være lettet. Fyren drepte oss nesten! Han rynker brynene og sier: «Liam var veldig smart som valgte å kjøre ut akkurat der på grunn av at det var der gresset startet. Resten var bare grus.» Oj. «Når kan jeg se han?» Han puster dypt inn og gir meg et søtt smil. «Først er det viktig å få deg på beina. Jeg kommer til å være legen du kommer til å se mest av. Dr. Viik eller som du sikkert heller vil kalle meg; Jonas. «Jonas. Ok... Eh, Jonas? Hvordan har jeg på meg annerledes tøy?» «Vi ba familien din å ta med nytt og så skiftet en sykepleier det du hadde på deg.» En sykepleier? Jeg er ikke konfertabel med at en fremmed person skiftet tøy på meg! Jeg brukte g-streng! «Kvinnelig.» Han drar meg ut av bekymringene mine. «Hæ?» «Jeg så at du bekymret deg så jeg ville bare være sikker på at du visste at det var en kvinnelig sykepleier som skiftet på deg.  Jeg sukker lettet. «Du har familie og venner utenfor som venter. Vil du at jeg skal slippe de inn?» Jeg nikker. «Ok, da starter vi med å slippe inn de nærmeste.» Han går bort til døra, åpner den, stikker hodet sitt ut og sier noe jeg ikke kan høre.

Mamma, pappa og Lukas braser inn. «Line!» Roper Lukas i munnen på mamma som sier: «Åh jenta mi!» Pappa gir meg et kyss på pannen. «Gullet mitt!» Han har kalt meg "gullet sitt" så lenge jeg kan huske. Jeg sliter med å ikke gråte. «Det hår fint.» Sier jeg og forlenger i'en på fint. Mamma kysser meg på panna nesten akkurat der pappa kysset meg. Lukas skal til å hoppe opp på meg. Jeg slipper ut et skrik som tegn på at han ikke skal gjøre det. Jonas tar tak i han i det han er i lufta og løfter han bort fra meg. «Det er veldig viktig at dere ikke rører Line. Hun har skadet seg på enig mange steder og det er best om doktorene og sånt tar seg av røringen. Mamma nikker forståelsesfullt og strekker hånden ut til Lukas som tegn på at han må komme til henne. Noe han gjør. Pappa rynker brynene. «De fikk han i fengsel jenta mi. Hadde det vært opp til meg hadde det ikke vært der han hadde vært, men likevel.» Jeg gir pappa et "vær stille vi er på et sykehus" - blikk. Pappa er kjempe snill og sånt, men han har alltid vært veldig overbeskyttende. «Hvordan føler du deg jenta mi? Hvor har du mest vondt?» Jeg tenker meg litt om. «Vet ikke... Magen?» Sier jeg usikkert. Hun sukker og ser opp mot Jonas og sier: «Hvor lang tid er det til hun kan komme hjem?» Han ser på meg. «Ikke lenge til. Bare en ukes tid tenker jeg.» Han gir meg et smil. «Vil du ha noen venninner inn?» Jeg smiler. «Ja takk.» Jeg ser mot mamma og de igjen. «Går det fint om jeg kan være litt med de alene?» Mamma rynker brynene og nøler. «Ehmm... ok da.» «Takk.» Sier jeg blidt. Jonas følger dem ut og sier noe ut døra. Charlotte, Maren, Bella, Linda og Rikke braser inn. «Line!» Roper de alle nesten i kor.