1: Prolog

4.7K 85 9
                                    

DRRRR DRRR DRRR

Æsj.. hater den alarmen. Jeg gnir meg i øyet i håp om å bli mer våken. Funker ikke. Forresten glemte å fortelle: Jeg heter Line og er 17 år. Jeg har vokst opp med en rik familie, altså stort hus og mye fordeler. Jeg bor med moren min Helen på 37, faren min Geir på 40, og lillebroren min Lukas på sju. Jeg er en del av den populære gjengen på skolen, du vet ''perfekt kjæreste'', ''perfekte venner'' og egentlig bare et ''perfekt'' liv. Grunnen til at jeg bruker dette '' så ofte er ikke på grunn av at jeg er ufornøyd med måten jeg lever på assa, men det er bare det at jeg er litt lei av at alt i livet mitt er så kunstig hvis du skjønner hva jeg mener. Alt er liksom det samme hver dag.

Så jeg tar med meg dyna og går inn på badet mitt. Jeg tar en skikk i speilet, og jeg ser ut som et troll som nettopp har kommet ut av den tusen år gamle dvalen sin. Jeg gjør det jeg alltid har gjort om morgenen. Dusje, gre håret og kle på meg. Jeg tar en skikk i speilet for å se hvordan jeg ser ut. Jeg ser helt grei ut egentlig. Mørk olabukse, en blå bluse, et tynt smykke med diamant på enden, og det ''rette'' brune håret mitt som hviler på skuldrene mine. Og med "rett" så mener jeg det jeg retter hver dag. Jeg går ned den lange, hvite trappa, stikker kjapt innom kjøkkenet og tar med meg et eple. Deretter går jeg ut, setter proppene i ørene, trykker på Spotify og setter på de mest avslappende sangene siden at det er morgen.

Første skoletimen er kjedelig... norsk. Som om jeg ikke kan det liksom. Det som irriterer meg er de små flekkene på tavla som er der. Seriøst er læreren blind eller noe? Liksom hvor vanskelig er det å viske ut de siste flekkene? Jeg vet at jeg sikkert høres veldig sur ut, men det er morgenen liksom og jeg blir alltid litt morra gretten.

Jeg går ut av klasserommet og møter synet av William som lener seg mot et skap nærme klasserommet mitt. Han står med blikket festet på telefonen. Han ser opp når jeg nesten er framme ved han. «Hei, fina.» Sier han med et glis om munnen og lener seg inn for et kyss. «Hvordan har dagen din vært fram til nå?» «La meg se... slitsom. Jeg er bare trøtt egentlig.» Han smiler. «Samme her. Men jeg følte meg litt bedre når jeg så deg komme ut av timen.» Aww... Han er søt.

«Hei, Line!» Jeg skvetter til som en person kommer og klemmer meg bakfra. Jeg snur meg rundt og ser Charlotte som smiler som om hun nettop har vunnet et lotteri. Jeg gir henne en klem. «Hei, Charlotte.» Det blonde og ganske lange håret hennes hviler på ryggen hennes. Hun har på seg en ganske tykk hvit hårbøyle (hun har alltid elsket hårbøyler). De mørke blåe øynene hennes er rettet mot meg. Jeg husker når vi var små trodde jeg at hun hun brukte linser på grunn av at øynene hennes er så mørke blåe at det virker nesten litt unaturlig. Forresten du vet det jeg nevnte om fake/kunstige venner? Charlotte er IKKE en av dem. Hun har vært bestevenninna mi siden 8. Klasse. De venninnene som ikke er fake er veldig få. Det er Maren, Linda, Rikke og Bella. De er de eneste jeg føler meg trygg og meg selv rundt. Maren kommer etterhvert. Hun drar gjennom det mørkebrune, lange håret sitt. «Helloisan folkens.» Maren er utrolig flink med sminke og ser alltid bra ut uavhengig om det bare er en vanlig skoledag. «Hei.» Svarer jeg og Charlotte omtrent i kor. «Noe spesielt dere prater om?» Jeg løfter på skuldrene. Jeg har egentlig ikke fulgt så mye med på hva vi pratet om, men jeg tror jeg hørte no prat om lekser eller noe sånt kjedelig. Verken jeg eller Charlotte er interesserte i lekser. Tro meg Charlotte hater det. I niende lagde hun en plakat der det stod: LEKSEFRI SKOLE PÅ ALLE MANN. Uheldigvis tok lærerne ned plakaten etter bare sånn en time. William derimot prater veldig mye om lekser.  Vi møttes på et nynorsk kurs (som mamma hadde tvunget meg med på). Han trener hver onsdag og torsdag og er på skole møter hver fredag. Jeg er kjempe glad i han og sånt men skal jeg være helt ærlig skulle jeg ønske at han var litt mindre... eh... feilfri. Jeg føler nesten at han er litt sånn A4 om det gir mening?

Jeg trekker på skuldrene. «Ikke no spesielt.» «Vel, gjett hvem som så på meg i timen?» Spør Maren gira. Jeg skal til å svare at jeg ikke vet eller noe da jeg blir avbrutt av Rikke. «Hvem var det som så på deg denne gangen da?» «Nikolai!» Jeg spiller overrasket. Greia er... Maren har en ny person som "ser på henne" sånn hver tredje dag eller noe. Så jeg blir liksom ikke like overrasket lenger... Etterhvert som vi prater kommer Emilia, Tessa, Kim, Anna og mange, mange fler.

De siste timene var ikke så ille. Vi hadde bare repetisjon. Dagen var endelig ferdig. Jeg startet å gå ut av skolen da jeg hørte en mann rope navnet mitt. Jeg snur meg rundt og ser rektor. «Du, Line jeg bare lurte på om du kunne ha vist den nye eleven som kommer i morgen litt rundt på skolen?» Jeg smiler mot han. «Så klart.» «Takk du er en engel, men hvis du kan unnskylde meg så må jeg gå nå på grunn av at jeg må i et møte.»
Jeg svarer vennlig «Ok, hade.» «Hade»

Ny person? Spennende..

FakeWhere stories live. Discover now