Vi står rett utenfor døren når Liam snur seg mot meg og ser meg dypt inn i øynene. «Jeg håper at du kan la være å dømme meg ut i fra dette huset..» Han peker på huset. «Det. Det er pappa sin feil. Ikke min.» Tristheten treffer meg som en tung kule i brystet. Bare det at han i det hele tatt må advare meg før vi går inn knuser hjertet mitt. Jeg legger en hånd på kinnet hans. «Jeg dømmer deg ikke. Jeg lover.» Han blir blank i øynene. Liam Bronx? På vei til å gråte? Wow. Dette er virkelig et sårt tema. Og han velger faktisk å vise det til meg. Det er jo bare et tegn på tilliten hans til meg. Jeg føler at vår forelskelse er som en stor klisje. Men jeg liker det. Jeg liker klisjeen vår.
Han tar et dypt åndedrag og lukker opp døren. Lukten. Lukten av alkohol treffer meg hardt. Han ser bekymret på meg. Jeg gir et blikk på skoa mine som tegn på om jeg trenger å ta dem av. Han rister på hodet. Vi går inn. Vi kommer rett inn i en liten stue med en tv et bord og en liten sofa. På sofaen ligger en mann. Jeg skvetter til når jeg ser han. Liam tar en finger foran munnen som tegn på at jeg ikke skal vekke han. Det bygger seg opp en knute langt inni brystet mitt. Den gjør det tungt å puste. Håret hans har omtrent samme farge som Liam bare litt gråere. Han har en stripe uten hår på siden av hodet, som om han har barbert vekk litt. Han ligger med en enkel t-skjorte og en shorts. Han snorker. Høyt. Han er ganske overvektig (sikkert etter all ølen og sånt). Vi går videre til vi kommer til kjøkkenet. Kjøkkenet er fullt av gamle øl og vin flasker. Mat innpakninger er overalt. Men unntatt dette er det faktisk ganske ryddig. Liam ser på meg. «Jeg prøver å rydde en gang i blandt, men det er vanskelig når han bare hiver fra seg ting overalt.» På slutten av setningen høres han ganske irritert ut. Noe jeg skjønner. Er det virkelig sånn her Liam lever? Det bygger seg opp en knute langt inn i brystet mitt. Den gjør det vanskelig å puste.
Etter kjøkkenet kommer vi inn på et rom som ser egentlig ut som et helt vanlig rom. Enkel seng, svart dynetrekk, et skrivebord, bøker, nattbord med et par øreklokker og noen andre småting. Mens han går til skapet sitt går jeg mot bokhylla hans. «Leser du?» spør jeg nysgjerrig. Jeg kan høre at han svarer «ja, litt.» Jeg ser på bøkene. På en står det 'demonenes by'. Jeg tar den opp og snur meg mot Liam, som står å skifter. Han drar skjorta over hodet når jeg spør «Demonenes by?» Han trekker på skuldrene. «Bra bok det. Du har sikkert hørt om serien. 'Shadowhunters'?» Åjaaa.. Den. Jeg startet å se på serien, men sluttet da andre sesong tok så lang tid på å komme. «Åja. Den ja. Jeg startet faktisk å se på den» sier jeg mens jeg setter boka tilbake i hylla.
Han er ferdig med å skifte og skal til å fikse slipset. Ha holder på å ta det på seg da han ser meg i speilet. Han snur seg mot meg. «Jeg greier ikke å gjøre det. Kan du?» Jeg gir han et smil i det jeg starter å gå mot han. Jeg føler meg som en av de jentene på filmer som knyter slipset til kjæresten sin. Jeg hadde aldri trodd at jeg hadde kom til å gjøre det selv. Heldigvis suger pappa på å knyte slipsene sine, så når mamma ikke er hjemme gjør jeg det for han. Jeg starter å ordne. Jeg føler at han ser på meg. Jeg ser opp på meg, og jeg hadde rett. Han ser på meg med et stort glis om munnen. «Sånn. Ferdig.» Sier jeg før jeg hever et bryn. «Greier du ikke å knyte slips?» Han trekker på skuldrene «jo. Men jeg ville at du skulle gjøre det.» Det typiske Liam smilet brer seg om munnen hans. Jeg ler litt. Han går litt unna og spør «så? Hvordan ser jeg ut?» Det vakre håret hans er dratt litt bakover med voks. Han har på seg en marineblå dress og en hvit skjorte. (Hvordan fikk han råd til det?) Jakken er kneppet igjen med en knapp. Jeg elsker det. "Du ser fantastisk ut." Jeg ser på klokka på veggen hans. «Vel jeg har 20 minutter til å ordne meg. Kommer du?»Han ser seg rundt i rommet for å passe på at han ikke har glemt noe. «Å!»Sier han og løper mot nattbordet sitt. Han tar opp en parfyme og sprayer seg. «Nå er jeg klar.»
Vi går inn i huset mitt igjen. «Mamma! Liam skal bare være med meg opp når jeg ordner meg!» roper jeg til mamma. Fra kjøkkenet får jeg svar: «Ok! Men skynd deg siden det starter om et kvarter!» Vi løper opp trappen og jeg slenger på meg en kjole og litt sminke. Jeg går ut av badet hvor Liam sitter og ser på tv. Jakka hans er helt oppkneppet slik at han kan sitte med krum rygg. Det er helt sinnsykt sexy. Jeg ser på klokka. «Shit! Det er fem minutter til det starter!» Det ser ut som at han skvetter litt når jeg kommer så brått. Han smiler. «Du ser nydelig ut.» Måten han sier det på for meg til å rødme.
Vi går ned hvor mamma ordner kaker og pappa blåser opp ballonger med Lukas. Jeg kjenner at Liam setter en arm rundt livet mitt. Mamma legger fra seg den siste kaken og ser fornøyd på bordet. «Vi er klare.» Sier jeg og avbryter mamma fra sine fornøyde tanker. Hun ser på oss og skakker på hodet. «Så fine dere er. Dere er det perfekte paret assa.» Nok en gang kjenner jeg varmen tar over fjeset mitt. Det ringer på døren. «Vel. Da starter bursdagen da.» Vi snur oss mot døren, og jeg hører Liam mumle. «Den gjør vel det.»