Raped (Norsk)

Kapittel 46: I love you

Jeg reiste meg opp i sinnet.

"Du kunne ikke la meg være inne hos henne i de siste minuttene hun hadde igjen." Jeg ville dytte til legen meg Alex grep tak i hendene mine.

"Det var nettopp det du var."

Pusten var ikke med meg. Å plukke opp alle de knuste bitene inni meg ville ta år. Brooke satt nede på gulvet å gråt. Alex holdt fremdeles i meg. Jeg sluttet å stride i mot, noe som gjord at han endelig slapp meg. Legen gikk vekk.

"Jeg vil se henne. Alene."

Både Alex og Brooke nikket samtidig og lot meg gå inn. Gabrielle lå der bare. De hadde vasket opp etter seg og sydd opp magen. Hun så livløs ut. Jordmoren hadde stått igjen og ventet på meg får å gi Hope til meg. Jeg smilte da jeg fikk hun i hendene. Det var tydelig at hun hadde fått hennes mors gener. Øynene. Nesen. Leppene. Hun var nydelig.

Jeg gikk bort til Gabrielle med henne. Jeg lå Hope ved siden av hun og så på de begge. Hånden til Hope holdt rundt fingeren min. Jeg lo meg tårer i øynene.

"Jeg elsker deg over alt på jord. Så vær så snill å ikke forlatt meg. Jeg vet du er sterk og at du kan gjøre dette, så ikke gi opp. Vi skal vente på deg. Meg og din nydelige datter." Jeg så ned på Hope som smilte til meg.

Hun så over hodet mitt og smilte mer. Jeg skjønte hva det var, noe som fikk tårene til å renne enda mer. Hun ville ikke komme tilbake. Hun var borte. Jeg lente meg over og ga henne et kyss. Leppene hennes var fremdeles varme, men det ville ikke vare lenge.

Brooke og Alex kom inn etter en times tid. De hadde begge tårer i øynene. Hope hadde sovnet i hendene mine. De kom bort å så på henne. Begge fikk et smil i ansiktet. Jeg så på henne resten av tiden mens de sa hade til Garielle.

"Vi bør kontakte begravelsesbyrået. Finne en fint gravstein til henne."

Brooke tok hendene på skuldrene mine. Hun bøyde seg ned og strøk ene fingeren over Hope sitt kinn. Hun gjespet litt, og både meg og Brooke lo. Alex satt på andre siden og så på Gabrielle. Holdt henne i hånden og gråt. Brooke og jeg gikk stille ut. Vi får alle si hade til henne i begravelsen.

Alex sin synsvinkel:

Jeg så på den livløse kroppen hennes. Holdt henne i hånden. Jeg ville ikke slippe den. Savnet etter henne ble allerede større. Det at jeg aldri fikk sagt unnskyld for alt. Sagt at uansett hva som skjedde, så ville hun alltid være min første forelskelse. At hun betydde mer for meg en ord kunne beskrive. Hvor mye jeg skulle ønske at det var jeg som var faren til Hope. At hun var min.

Jeg så på hånden hennes der forlovelses ringen hennes var. Den var perfekt. Akkurat sånn hun ville ha den. Jeg ga henne et siste kyss.

"Jeg er så lei meg for alt," sa jeg og gikk ut av rommet.

Brooke sto igjen i gangen. Will hadde dratt. Han skulle til foreldrene å planlegge alt.

"Jeg vet du elsket henne og at jeg aldri kan ta hennes plass, og det er greit for deg å savne henne på den måten jeg vet du vil savne henne. Hun var en forelskelse. Jeg vil alltid være her når du trenger meg."

Brooke ga meg en klem og følte meg ut. Jeg ville bare være alene. Will hadde gitt Brooke nøkkelen til leiligheten, som hun ga til meg. Vi dro vær våres vei.

***

Leiligheten var rotete. Klærne til Gabrielle lå overalt. Jeg tok det første klesplagget opp som jeg så var hennes. Det luktet som den gode parfymen hun alltid brukte.
Jeg begynte å rydde opp alle klærne hennes, akkurat slik som før. Alt ble hengt på plass og brettet sammen. Sengen redde jeg opp. Badet ryddet jeg. Det ville sikkert gjøre det litt lettere for Will også. Men jeg slapp ikke hettegenseren hennes som jeg fant i begynnelsen. Det var egentlig min. Aldri gi en hettegenser til en jente, du får den aldri tilbake.

Jeg lå meg inn i sengen hennes etter hvert som solen gikk ned. Den var så myk og behagelig, men enda mer en normalt. Som å sove på skyer. Øynene lukket seg igjen og jeg gikk inn i drømmeland.

***

I dag var det ikke noe sol. Det var bare øs og pøs. Jeg hørte ytterdøren åpnes og lukkes. Jeg spratt ut av sengen og løp ut for å se hvem det var. Will hadde kommet hjem. Uten at jeg var bevisst om det, hadde jeg grepet tak i hettegenseren henne eller min.

"Jeg ser du har ryddet." Will så ned på hettegenseren. "Heh, det der var favoritten hennes."

Jeg smilte. Hope var veldig våken. Øynene hennes var så store og fine. Akkurat som moren.

"Hun ligner henne på en prikk," sa jeg og lagde en grimase til Hope.

"Ja. Jeg fikk se bilder av Gabrielle når hun var liten. De er kliss lik. Det blir nesten som om vi får en del av henne tilbake." Han smilte til henne. "Foresten så lurte jeg på en ting. Du vet jeg kan ikke gjøre dette alene og det blir for rart og på hos foreldrene hennes..."

"Ja det kan jeg." Jeg avbrøt han.

"Kan hva?"

"Du skulle spørre meg om å flytte inn, skulle du ikke?"

Han smilte til meg å nikket.