Raped (Norsk)

Kapittel 28: Biltur hjem

Vi pakket bilen. Mamma og pappa hjalp til mens de snakket litt med Alex samtidig. Han snakket med pappa som om det handlet om liv og død. Han var så forsiktig med ordene. Noe han burde være og nå. Mamma bare snakket om alt annet for å få alle til å slappe litt mer av. Det øste fremdeles ned. Vi ble omtrent søk våte bare av å gå en tur til bilen. Heldigvis var det ikke flere turer en det.

Mamma ga meg et kyss på kinnet og en klem. Det samme gjorde pappa. Alex sto rett bak meg og ga mamma en klem, og pappa en handshake. Vi løp fra ytterdøren til bilen min. Alex hadde ringt et taue-selskap som skulle taue bilen hans hjem. De kom med en gang vi satt oss inn i bilen. Alex snakket gjennom vinduet med de og ga de adressen.

Han startet bilen og kjørte. Da var vi på vei hjem da. Han holdt, med den ene hånden, på låret mitt. Jeg smilte godt. Det er så godt at mamma og pappa bor et stykke unna. Da blir det så mange lange koselige bilturer med venner og for meg selv. Kveldskjøring er det beste og nå var klokken fem. Det vil bli en fin natt. Jeg satt på musikk og den første sangen som kom på var en av favoritt sangene mine. To Ü. Sommer følelsen kom end en gang. Jeg åpnet vinduet og stakk hånden min ut. Lysene fra lyktestolpene lagde store rundinger på veien.

Det er litt rart egentlig. Hvorfor gjør vi det? Hva er det som beroliger oss med det? Følelsen av luft som beveger seg rundt hånden våres? Frihet? Det at det ser ut som du er med i en video eller film? Alle disse spørsmålene bare flyter rundt. Men det som er, er at jeg allerede vet svarene på de.

Hånden min var våt når jeg tok den inn igjen, men jeg brydde meg ikke. Selv om regn kunne være det mest irriterende på jord, var det også veldig romantisk i mine tanker. Jeg ser på filmer der de kysser i regnet og håper det en dag kan være meg. Jeg vil bare stå der ute. Midt i en vei og føle meg elsket. Føle at den personen som kysser meg og forteller meg hvorfor han elsker meg, virkelig mener det. Vurderer om jeg kan stole på den personen eller ikke. Det er alt jeg vil ha.

Alex kjørte inn til siden, til en liten bensinstasjon på veien. Jeg hadde faktisk aldri lugget merke til den før. Han fylte diesel på bilen og løp inn for å kjøpe noe drikke. Når han kom ut hadde han to colaer og en hamburger i hendene. Han satt seg inn og tok seg litt drikke.

"Åja. Så du tenkte ikke at jeg var sulten." Jeg lot som jeg var fornærmet.

"Du var den eneste jeg tenkte på."

Han ga meg hamburgeren og den ene colaen. Jeg ble flau. Det var så søt, og jeg var så teit.

"Unnskyld." Han begynte å le også kjørte vi videre.

Typisk av meg, var at jeg ikke greide å spise opp hele. Sikkert derfor han bare kjøpte en. Han visste det ville skje. Jeg ga han resten og gliste hans kom til synet. Jeg dultet forsiktig borti armen hans og han mistet hele resten av hamburgeren nedi fanget. Nå var jeg i hvertfall flau. Alt gikk jo helt feil. Jeg ble tomat rød i fjeset og han lo bare mer.

"Rydd opp etter deg." Han så bort på meg. Jeg bøyde meg litt ned og begynte å plukke av maten fra skrittet hans. Det var noe som hadde falt ned til pedalene, så jeg måtte få tak i det og. Jeg lente meg helt ned, men slet med å få tak i det. Jeg strakk meg lengre inn og fikk tak i det etter en stund. Når jeg reiste meg opp var det en motorsyklist som kjørte ved siden av oss. Han fulgte godt med. Jeg skjønte allerede hva han tenkte. Alex nikket til han med hodet og fikk motorsyklisten til å tro at det var akkurat det som skjedde. Jeg slo til han forsiktig og viste fingen til motorsyklisten.

Vi hadde kjørt i en time nå. Det hadde sluttet å regne. Jeg hadde fått vekk all maten fra Alex sin bukse. Jeg var fremdeles lys våken, noe Alex ikke var, så vi bestemte oss for å bytte seter. Det var min tur til å kjøre nå. Etter noen minutter hadde Alex allerede sovnet. Jeg skrudde musikken litt mer opp. Det var bare rolig musikk på nå, så det gjorde ikke så mye. Jeg ville bare synge litt for meg selv.

Jeg sang forsiktig og følte meg god. Jeg slappet av i kroppen. Det var også deilig å se at Alex sov. Det ble stille, helt til han begynte å snorke. Han lagde noen rare lyder innimellom, som fikk meg til å bryte ut av latter, til tider.

I will always love you fra Whitney Houston kom på. Jeg sang ut alt jeg kunne gjennom hele sangen og var fullt konsentrert. Jeg har alltid elsket den sangen. Mamma pleide å synge den får meg når jeg var liten. Hun har en fantastisk stemme, men har aldri villet være en sanger. Alex hadde sluttet å snorke.

"Du har en fantastisk sangstemme. Vet du det?" Han så på meg med trøtte øyne.

"Hahah, jeg høres mer ut som en kvelt hvalross, men om du synes det er fint så skal jeg ikke dømme deg." Jeg ble flau og sikkert tomat rød i ansiktet som vanlig. Jeg visste ikke at han ville høre etter.

"Jeg er seriøs. Det var kjempe bra!" Han kysset meg på skinnet og masserte nakken min forsiktig.

Han var faktisk seriøs i blikket. Hadde han slått seg hardt en plass? Jeg var da ikke flink til å synge. I følge meg selv er jeg helt tone døv. Jeg har hørt meg synge på film og det er forferdelig at andre måtte lide gjennom min lille opptreden.

Vi kom endelig til parkeringsplassen utenfor leilighetene. Jeg tok mine ting og han tok hanes. Bilen til Alex hadde ikke kommet enda. Vi gikk opp til Alex sin leilighet. Da vi kom inn var det en stor bag, på størrelsen med en hockeybag, på gulvet hanes.

"Hva er det du skal?" Jeg så ned på bagen og hintet det til han.

"Å, jeg tenkte jeg skulle ta meg en tur ned til foreldrene mine."

"Jaha."

"Du skjønner, jeg har et ønske om at de for møte drømme jenten min. Hun er omtrent på din høyde. Krystall blåe øyne. Kullsvart hår. Ligner veldig på deg faktisk." Han smilte.

"Er du seriøs?'" spurte jeg smilende tilbake.

"Jeg vil så gjerne vise deg frem til dem. Jeg er sikker på at de vil være stolt over mitt gode valg i jenter."

Jeg hoppet av glede mens han fant frem en koffert. Det var min koffert. Den store rosa. Han hadde pakket for meg også. Tårer begynte å komme i øynene, men jeg tørket de fort vekk. Han kom bort og ga meg en klem.

"Men det er en hake."

"Hva da?" Der var det ja. Noe måtte det være. Alltid.

"Will må være med."