Raped (Norsk)

Kapittel 20: Jeg husker det

"Hva snakker du om mamma?" Jeg skjønte ikke et ord av hva som ble fortalt til meg. Pappa hadde kommet bort rett etter mamma, og de sto begge å snakket i munnen på hverandre.

"Mamma! Pappa! Snakk hver sin gang takk! Jeg skjønner ingenting her!" Jeg vet ikke om jeg var sur eller forvirret. Kanskje begge deler. Det skjer så mye nytt nå for tiden, at jeg har helt gitt opp på EN normal, rolig dag. Jeg himlet med øynene og sto der med armene i kryss.

"Dette, Gabrielle, er din halv bror." Jeg ble helt stiv. Jeg fikk gåsehud gjennom hele kroppen, og denne gangen, ikke på en god måte. Hva sa hun nettopp? Halv... Bror...? Hvordan er dette mulig?

Jeg kunne se på pappa at dette var noe han ikke var helt fornøyd med. Noe som jeg skjønner. De har vært gift i snart tredve år. Hun har definitivt vært utro mot han. Jeg som alltid hadde sett opp til mamma.

"Halvbror? Hah, du tuller sant? Plis ikke fortell meg at du har vært utro mot pappa." Jeg så at mamma ble skuffet i blikket sitt, på seg selv. Så det stemte.

"Dere har møttes før. Jeg har noen bilder fra når dere var seks år."

"Vent hva? Ble vi født samme år?"

"Ja. Men Jake er eldst av dere." Så mamma hadde vært utro før hun fikk meg. Kan det bli verre? Hun gikk får å finne bildene, mens jeg og min så kalte halv bror, studerte hverandre. Nå kunne jeg se en god del likhetstrekk. Alle har alltid sagt at jeg ligner mest på mamma. Han var ganske lik på henne selv. Utenom hud fargen. Hun kom tilbake med et bilde i hånden.

"Her skal du se. Dere var så søte." Mamma begynte å smile.

"Jeg husker den dagen," sa Jake.

Jeg så på han, og han og begynte å smile. Jeg begynte å huske den dagen selv. Det var en god dag. Mamma sa at vi skulle møte noen venner av henne. Pappa var reist til utlandet så han fikk aldri vite det, noe som gir mening nå. Vi hadde møtt de på senteret. Mamma var så glad den dagen. Nå skjønner jeg det også.

"Mamma?" Jeg så opp på henne.

"Ja kjære?" Hun så meg inn i øynene med et stort smil på fjeset.

"Når fortalte du pappa om dette?" Hun så ned på bilde igjen og smilet hennes forsvant. Pappa gikk ut av rommet.

"Jeg.. Det var rundt den tiden din bror kom hit. Til oss." Hun så forvirret rundt og begynte å bli tyngre i pusten.

"Når var det? Mamma?" Jeg så intenst på henne og tok ikke blikket vekk.

"Samme dagen du dro."

Jeg gikk bak og vekk fra begge to. Jeg ende opp med å snuble i bagen min og falt ned på rompen. De skvatt og kom bort for å prøve å hjelpe. Jeg tok bagen og løp opp på rommet mitt, og låste døren. Hvordan kunne hun? Hun løy for pappa i sytten år, og til meg!

Hvorfor kan jeg ikke få fred! Hva har jeg gjort deg? Hæ! Jeg vil ikke ha det sånn mer! Dette gikk fra en ille morgen til en forferdelig en! Bare på grunn av deg. En Gud du liksom. Trodde du skulle gjøre det bedre!

Jeg knakk sammen med alle tankene. Både familie og venner skuffer meg. Jeg skulle ha et nytt og fint liv, men det gikk overhode ikke min vei. Jeg så ned på telefonen som begynte å ringe. Det var Alex. Jeg ignorerte det, men så ringte han igjen. Fjerde gangen han ringte tok jeg telefonen.

- Hva er det du vil?
- Jeg vil snakke med deg.
- Vel jeg kan ikke føle meg med på den.
- Plis, Gabbie. Ikke gjør dette. Kom hjem og bli med oss til legen. Vi kan finne ut av dette sammen.

Jeg kjente gråten kom fram. Tårene bare begynte å rene og nesen ble mer og mer tett. Det var så godt å høre stemmen hans nå, men jeg greide ikke tenke på tanken om at han ganske er faren til det barnet.

- Jeg vil ikke være med. Jeg vil ikke sitte der og finne ut at du er faren!
- Og du tror jeg vil det? Det eneste barnet jeg vil være far til, i denne situasjonen, ville vært ditt!

Jeg ble helt stille. Nå begynte jeg i hvertfall å gråte. Det er det fineste noen, noen gang har sagt til meg. Jeg følte hjertet mitt ble varmt og smilet kom fram.

- Det er deg jeg elsker, Gabbie. Så fortell meg hvor du er så jeg kan hente deg.

Jeg fortalte han adressen og han skjønte fort at jeg hadde kjørt hele natten. Han la på og jeg gikk inn på badet mitt. Et bad skulle bli godt nå. Jeg fant fram håndklær og klær.

Badevannet var deilig varmt og avslappende. Jeg tok på musikk og lå der sikkert i en god time, før det baket på døren. Jeg tok på meg håndkle og åpnet døren. Det var Jake.

"Hva er det?"

"Kan jeg snakke med deg når du er ferdig?" Han så på meg med dådyrøyne.

"Greit." Jeg lukket døren og begynte å tørke kroppen min.

***

Han så meg inn i øynene mens han lå ved siden av meg i sengen min. Vi hadde sett på bilder av familiene våres, og ble mye bedre kjent med hverandres fortid. Han hadde ikke hatt det så bra som jeg hadde trodd. Grunnen til at han hadde kommet til mamma, var på grunn av at faren hans døde av kreft for en måned siden. Han fortalte også om moren hans som misbrukte han.

"Jeg ble voldtatt av min egen mor da jeg var tolv år gammel." Jeg så på han med store, men forståelsesfulle øyne.

"Jeg kjenner meg igjen i den du."

"Ble du voldtatt av faren din?!"

"Hæ? Neinei, av en jeg absolutt ikke kjenner eller vet hvem er. Noe som var helt forferdelig. Jeg var bare 15."

"Tro meg, det er bedre at du ikke kjenner personen. Hadde vært verre om det var faren din." Han så på meg med alvorlige øyne.

Jeg skjønte hva han mente og nå, når jeg tenker på det, så har han et poeng. Det hadde vært verre. Det er egentlig rart hvor like vi er. Han har godt gjennom så mye. Det var fælt å høre at moren hans var slik. Jeg kunne ikke forestille meg hvor ille det måtte ha vært. Jeg så på et av bildene med moren hans. Man kunne definitivt se at hun var dop-avhengig.

Det ringte på døren og jeg løp ned for å opne. Det var Brooke og Alex. Hun holdt på en lapp og rundt magen. Jeg så at de begge var alvorlig i blikkene og Alex så skuffet ut.

"Vi var hos legen på veien."