Raped (Norsk)

Kapittel 33: Velkommen hjem

"Velkommen hjem."

Will gikk ut av bilen og begynte å bære ut bagasjen. Jeg vekket Alex og gikk ut selv. Det var en gigantisk tomt de hadde. Det var hester på ene siden og en stall på andre.

"Dette er hvor dere bor? Det er jo helt fantastisk fint her." Jeg smilte fra øre til øre. Alex kom ut.

"Her har jeg ikke vært på flere år." Han så ikke så glad ut.

Jeg hjalp Will med å bære inn ting. Moren deres kom løpende ned trappen. Hun så ekstremt glad ut. Will slapp bagasjen og ga henne en klem, med et rart blikk vendt mot Alex. Så gikk hun bort å klemte Alex. Hun hadde fremdeles ikke sagt noe. Nå sto hun rett foran meg.

"Du." Sa hun og smilte mens hun lå hendene sine på kinnene mine også ned på skuldrene mine. "Jeg har gledet meg til å møte deg!" Hun dro meg inn i en klem.

Hun gikk inn på kjøkkenet og begynte å lage noe mat, mens vi tok bagasjen opp på rommene. Nå fikk vi våres eget rom. Meg og Alex. Will gikk inn på det gammel rommet hans, som jeg hadde forstått det. Det så ut som et veldig fint pyntet, men ellers normalt gjeste rom. Det var liksom ingenting som viste personligheten hans der inne. Han så skuffet og trist ut. Jeg gikk inn til han og satt meg på stolen ved skrivebordet.

"Hva er det?" Han så rundt i rommet.

"De har tatt vekk alle tingene mine."

Han slengte fra seg bagen og løp ned trappen og ut. Jeg så meg rundt i rommet også ut vinduet. Det var en liten innsjø bak huset som han gikk ned til. Han trengte vel litt alene tid. Alex kom inn med det samme blikket. Han skjønte vel skuffelsen. Jeg klemte meg inntil han og holdt meg der.

Vi gikk ned etter en halvtime. Middagen var ferdig. Jeg satt med ned ved siden av Alex. På andre siden av meg skulle Will sitte, men han kom ikke inn. Moren til Alex og Will så litt ut gjennom vinduet, og gikk bort til terrasse døren deres på kjøkkenet for å rope han inn, men han kom ikke.

"Han skal vel ikke ha da. Så Gabrielle hvordan går det med deg?"

"Jeg har det bra jeg. Frisk igjen og glad for å endelig få møte moren til min kjære." Jeg smilte og hun smilte tilbake. Alex så også fornøyd ut.

Døren i gangen ble åpnet. Den smalt igjen og inn på kjøkkenet kom en mann. Faren til Will og Alex. Han var sikkert to meter høy og var omtrent kliss lik Will. Det var vel der han fikk de fleste genene sine fra. Ikke rart både Alex og Will er så høy. Han smilte til oss alle og satt seg ned og forsynte seg. Han sa ikke et ord. Moren til Alex så ikke glad ut.

"Dette smaker pyton! Kan du ikke lage noe ordentlig mat for engangs skyld!" Han smelte bestikket ned i bordet og reiste seg opp.

Jeg skvatt litt bak. Alex så på meg med et skremt og skuffet blikk, som om han visste dette ville skje. Faren til Alex og Will slo til moren deres, så hardt at hun falt ned på gulvet. Will kom løpende inn. Han dyttet til faren og slo til han i fjeset. Faren veltet over og inn i kjøkken skuffene, også ned på gulvet. Han var litt i svime og slet med å komme seg opp igjen.

"Ikke så gøy nå lenger. Jeg har trent en stund nå! Du er ekkel, vet du det! Du er faen ingen mann når du slår en kvinne!"

"Will!" Moren skrekk ut. Med et skremt og sint blikk.

"Mamma dra vekk fra han!" Faren lå nede på gulvet fremdeles og alle ble stille i noen sekunder.

"Du vet at jeg ikke kan gjøre det."

"Nei mamma, du kan. Du fortjener bedre en dette! Han bruker deg bare!"

Faren reiste seg opp fra gulvet til slutt og braste opp på rommet. Jeg kunne se på lang avstand at moren satt med en klump i halsen, på størrelse med en kamel. Will prøvde å trøste henne men hun dyttet han hardt vekk.

"Ser du hva du har gjort! Jeg trenger ikke din hjelp! Få deg til helvette vekk herfra!" Hun løp inn på badet og låste døren.

Både Will og Alex var kritt hvit i fjeset. Jeg lurer på hvordan jeg ser ut da. Dette var det de hadde vokst opp med? Ikke rart de var som de var. Alex begynte å rydde opp ting, og Will løp ut til plassen sin igjen. Jeg satt meg ned stolen igjen. Maten begynte å bli kald. Jeg pirket forsiktig i den. Plutselig var liksom hele mat lysten vekke. 

"Bare spis du." Alex så ikke på meg. Han bare fortsatte å rydde opp det knuste glasset på gulvet og prøvde å gjemme tårene og sinnet.

"Alex.. Hvorfor fortalte du meg ikke om dette?" Jeg tok han forsiktig på ryggen, og han reiste seg fort opp. Jeg dro han til meg og klemte han.

"Jeg ville bare tro at de var bedre. At jeg kunne gå en dag uten at det samme drite." Han gråt omtrent ut hvert eneste ord.

Jeg hadde aldri sett han slik. Han var sårbar og jeg skjønte det. Dette var ikke et liv for en unge eller en ungdom. De fortjener begge bedre. Jeg begynte også å forstå Will. Selv med alt det dumme han hadde gjort. Alex begynte å roe seg og fortsatte å rydde. Jeg ga han et kyss og gikk ut for å finne Will, noe som heldigvis ikke var så vanskelig.

Han sto ved det store treet helt nede med innsjøen. På enden av landet var det en liten brygge med en robåt hektet fast på den. Den var gammel og nedslitt. Will kastet på småstein ut i sjøen. Jeg satt meg ved siden av han og bare pustet inn den friske luften. Ikke et ord kom ut av meg, for det var ikke noe jeg kunne si. Men jeg ville heller ikke la han føle at han var alene. Det er en forferdelig følelse ingen bør føle. Han så på meg og tårene hans begynte å renne. Jeg dro han inn for en klem, noe han virkelig trengte.

"Jeg er så utrolig lei for at dette var det dere måtte gå gjennom." Jeg strøk han nedover ryggen.

"Unnskyld..."

"Hva er det du unnskylder for?"

"At jeg lot deg komme med ned her. Dere bør dra hjem igjen. Jeg vet at dere ville at jeg skulle bli igjen her, så bare dra." Han dytte meg vekk.

Jeg satt meg foran han og tok begge hendene på kinnene hans.

"Ikke snakk om at vi forlater deg her!"

Han sluttet å gråte og så meg inn i øynene. Jeg smilte betryggende til han og strøk han på kinnende. Det neste sekundet sjokkerte meg. Han tok tak i skinnende mine og.. Kysset meg!