Raped (Norsk)

Kapittel 6: Frokost?

"Frokost!!" Jeg var ikke blid på han.

"Ja?"

"Du kan ikke bare bryte deg inn i leiligheten min sånn som det der, å lage frokost. MED MIN MAT! Jeg ble livredd for at noen hadde brutt seg inn!"

"Jeg kan se det. Haha, det klassiske balltreet. Men slapp av, vil du? Det er bare meg og jeg skal passe på deg. Så sett ned det balltreet før du skader deg selv og sitt."

Jeg gjorde som han sa. Nå var jeg flau. Han hadde tydeligvis stått opp får bare noen minutter siden. Han hadde jo knapt klær på seg, bare en boxer. Han hadde en muskuløs rygg. Elsker når de ser sånn ut! Jeg kom på at jeg bare satt her i truse og t-skjorte. Ikke har jeg BH på heller. Når var jeg i hvertfall flau. Siste gang jeg sover uten det med han som nabo.

Det ser ikke ut som han tenkte over at jeg satt her. Han hadde sikker klødd seg på rompa fire ganger de siste minuttene. Jag måtte le litt den siste gangen. Han snudde seg og smilte.

"Nå vet jeg hvor du følger med," sa han og kom bort med stekepannen. Han hadde laget egg og bacon. Nam. Det er en evighet siden jeg har spist det.

"Nå vet jeg i hvertfall hvor du klør mest," sa jeg tilbake og smilte med et vinner smil. Han smilte og begynte å spise. Det var veldig godt. Bedre en jeg kunne huske at det var. Men hvorfor gjorde han dette? Jeg mener, det er litt unormalt for noen man møtte hin dagen, å komme over for å lage frokost til deg.

"Hva gjør du er egentlig?" Spurte jeg ut av det blå. Han så opp.

"Jeg tenkte du var sulten og jeg er ikke så fan av å spise alene. Spesielt ikke frokost. Det er da man skal ha familien rundt seg."

"Men vi er jo ikke familie."

"Nei det er sant. Men du er det nærmeste jeg kommer."

Hjertet mitt knakk i to. Hva mente han? Hvor er familien hans? Jeg satt å så på han i ett minutt sikkert. Han så opp på meg, og jeg fortsatte å spise igjen. Hvordan kan jeg være det nærmeste han kommer familie? Vi kjenner jo knapt hverandre. Men viss det var sånn han følte det, så fikk jeg gjøre det beste ut av det for han.

Jeg sleiket av det siste som var på tallerkenen og satt den ned. Jeg lente meg bak på stolen og tok begge hendene på magen for å vise at jeg var stapp mett. Han lente seg bak og strakk opp hendene. Jeg stirret på six-packen hans som plutselig kom rett foran øynene mine, mens jeg drakk resten av juicen i glasset. Jeg så vekk med en gang han sluttet å strekke seg.

Jeg så bort på klokken. Den var blitt syv. Får vel begynne å gjøre meg klar. Jeg gadd ikke gå i dusjen i dag. Dusjet i går så gikk helt greit. Jeg bestemte meg får å se litt bedre ut i stilen i dag. Jeg tok fram den hvite buksen min og en grå crop top. Jeg ville ha noe knytt rundt livet og lette videre. Jeg gravde inn i skapet og fant den gamle røde flanell skjorten min. Jeg trodde jeg hadde kastet den.

Døren inn til rommet sto åpen på gløtt. Men Alex åpnet den lengre opp når jeg hadde blitt stille. Jeg satt nede på gulvet. Denne skjorten hadde jeg på meg dagen jeg ble voldtatt. Jeg kjente tårer begynte å rene nedover kinnet mitt. Jeg så meg i det store speilet, på gulvet, rett ved siden av meg. Jeg tørket de fort vekk når jeg kom på at Alex var inne på rommet, han også.

"Går det bra med deg?"

"Eh, jada. Det går helt fint." Hulket ordene ut av munnen min. "Jeg skal bare gå å inn på badet å gjøre meg helt klar. Bare gå og gjør deg klar du."

Jeg reiste meg og holdt hode nede for at han ikke skulle se fjeset mitt, men jeg kom ikke lengre en til døren der han sto. Han tok to fingre under haken min og løftet hodet opp. Nå så jeg han rett inn i øynene. Han sa ikke noe mer. Han tok ene hånden forsiktig bak nakken min og den andre bak ryggen min, og dro meg inntil seg og ga meg en klem. Han holdt godt rundt meg. Jeg kunne føle hvordan han pustet. Jeg hørte hjerte hans slå, siden øret mitt var inntil brystkassen hans. Det var en god klem. Jeg har alltid elsket klemmer. Det er noe av det beste som finnes det og. Han slapp taket og tok hendene opp på hver sitt skinn og brukte tomlene til å tørke vekk tårene.

Vi bare sto der og så hverandre inn i øynene. Ingen sa noe. Men det hjalp. Jeg holdt fremdeles skjorten og kom på det nå. Jeg våknet litt opp og ristet på hodet.

"Eh, jeg må gjøre meg klar."

"Går det bra?"

"Ja, det går fint."

Han klemte meg på samme måte igjen. Jeg skjønte ikke helt hvorfor. Jeg prøvde å få meg ut av klemmen. Han slapp.

"Hva er det du driver med? Hvorfor klemmer du meg sånn vær gang jeg sier det går fint?"

"Fordi jeg vet at du lyger."

Han hadde rett. Men jeg hadde ikke tid til å snakke om alt dette nå. Ikke hadde jeg tenkt å snakke om det til en fremmed heller. Jeg dyttet han forsiktig bakover og ut av veien. Han lot det gå ganske enkelt. Jeg gikk inn på bade og låste døren. Jeg sto stille en liten stund for å høre etter. Jeg kunne høre at han gikk ut på terrassen igjen og hoppet over. Jeg gikk bort til speilet. Skjorten var et dårlig minne får meg, men hvorfor ikke gjøre det til et godt minne. Jeg knøt den rundt livet og smilte til meg selv i speilet. Jeg tok på maskara og var igjen, ready to go.