Raped (Norsk)

Kapittel 11: Hvorfor?

Det banket på døren etter at den hadde blitt prøvd å åpnes et par ganger. Jeg gadd ikke gjøre noe. Hvorfor skulle jeg? Han er en drittungen. En ungdom som oppfører seg som en unge. Jeg er så lei av de guttene. Det slutte å banke på og jeg hørte at han gikk vekk. Jeg reiste meg opp fra stolen og gikk bort til kjøleskapet for å lage med noen mat. Jeg åpnet det og satt meg ned på huk for å finne det jeg trengte.

Jeg hørte et lite dunk på terrassen. Det var Alex som hadde hoppet over på min terrasse. Jeg hadde glemt å låse døren der, så han gikk rett inn. Jeg reiste meg opp og lukket døren til kjøleskapet. Jeg gikk mot han mens jeg begynte å snakke.

"Hva er det du tror? Kom deg ut igjen!"

"Nei. Jeg må snakke med deg!"

"Det må du ikke! Jeg har ingenting å si til deg og du får ikke lov å si noe til meg! Ha deg vekk!"

Jeg dyttet hardt til han så han traff skyvedøren. Jeg var pisse sur på han. At han turte å komme inn her nå, skjønner jeg ikke. Han er så respektløs og uansvarlig og irriterende! Han er en mannehore!! Og det var akkurat det jeg sa til han. Han fortjente ikke å høre noe snilt! Jeg gikk inn på rommet og etter det på badet, for å plukke opp alt av hans klær og ting. Jeg tok det med bort til han og hev de i armene på han.

"Gå vekk! Jeg vil ikke ha deg her!"

Han sa ikke noe. Han så bare såret ut, men det driter jeg i. Han fortjener det. Ikke snakk om at jeg gadd å prøve å være høflig i denne situasjonen. Jeg dyttet han bakover til han var ute på terrassen. Han gjorde ikke noe motstand. Jeg lukket døren og låste den mens jeg så han inn i øynene. Han bare sto der. Det øste ned med regn utenfor og det begynte å bli surt. Men fremdeles så bare sto han der.

***

Der var sikkert gått en time nå. Han hadde ikke vrikket på seg i det hele tatt. Jeg hadde endelig fått roet meg ned, men jeg var fremdeles rasende på han. Jeg vil ikke tilgi han for dette. Det er hans egen feil. Jeg gikk bort til skyvedøren og så ned på han der han satt og frøs. Han skalv som en chihuahua. Leppene hans var blåe og klærne kliss våte. Jeg kunne se en lettelse i blikket hans mens jeg sto der. Bare ett sekund av tiden når jeg sto der, syntes jeg syn i han og vurderte å slippe han inn. Heldigvis gikk det fort over. Jeg ga han et lite smil og tok gardinene foran så jeg slapp å se på han.

Sånn. Slipper å se han lide i hvertfall.

Jeg slukket av lyset å gikk og la meg. Dukken hadde ikke laget en lyd. Jeg bestemte meg for å ligge i kose klærne mine, siden det var litt kalt og surt inni leiligheten. Jeg hadde jo latt vinduene stå åpen hele tiden.

Natten gikk ganske fint. Det var nå sol ute. Lyset skinte inn gjennom vinduet og ut i hele rommet. Det var plutselig veldig varmt her inne så jeg kledde av meg med en gang. Det kjentes ut som en badstue her inne. Klokken var ikke så mye, bare halv syv. Det var jo skoledag i dag så måte gjøre meg klar. Jeg løp gjennom dusjen og inn i den lyse shortsen min og en lyserosa genser.

Skoene jeg skulle ha til var noen beige sko som gikk helt opp til øverste delen av låret mitt, altså rett under shortsen. I dag fikk jeg faktisk fine løse bølger i håret så jeg lot det være naturlig, men tok håret som var øverst opp i en liten dott.

Jeg ga ungen mat og tok på han noen søte klær vi hadde fått med i stellebagen vi fikk på skolen. Han var så søt. Jeg gikk bort til terrasse døren og tok gardinene fra hverandre. Sjokket slo til meg da jeg så at Alex fremdeles lå der ute. Huden var nesten helt blå. Jeg åpnet døren og satt meg ned på knærne. Jeg dyttet i han noen ganger mens jeg ropte navnet hans. Han reagerte ikke.

Vær så snill å ikke vær død. Jeg kan ikke ha mer sånt nå. Ikke forlat meg sånn som dette! Det var ikke sånn det skulle ende! Våkne da!!!

Jeg var redd. Redd for at det siste vi gjorde var å krangle. Redd for at jeg var den som fikk han til å gjøre dette. For at det var min skyld om han døde. Jeg begynte nesten og grine, men så kom det et tungt pust ut fra han. Jeg lå hodet mitt ned på brystkassen hans og pustet lettet ut med litt hulking inni mellom. Han ton hendene sine rundt meg og klemte meg. Det var godt i noen sekunder, men så husket jeg på at jeg fremdeles var sint på han. Jeg dyttet meg selv opp fra han, men satt fremdeles på knærne.

"Hvordan kunne du gjøre det der!"

"Jeg følte jeg fortjente det."

"Ååå ja det gjorde du, men du kunne ha død! Og ingen fortjener det, uten om de selv som har drept uten grunn."

Han var ikke helt i form og var fremdeles veldig kald. Jeg bestemte meg for å ringe ambulansen og be de hente han. De bør sjekke om alt går greit. Han var jo helt blå fremdeles.

Det tok ikke lang tid før de kom hit og tok han med seg. Jeg ville ikke være med. Sykehus er ikke helt min greie. De er for creepy og trist for meg. Det er så mye som har skjedd på sykehuset gjennom livet mitt, at jeg helst holder meg langt unna alt som har med det å gjøre. Jeg tok baby-dukken og gikk ut og låste.

Skolen var stappfull av elever, som vanlig. Endelig er det siste skole dag før sommerferien. Når jeg kom inn i gangen var det første blikket jeg møtte, Brooke sitt. Jeg er ikke blid på henne.