Blessed (Norwegian, JB Story)

Kapittel 42.

Han åpner bildøra mi. Hjelper meg ut bilen og fører meg frem. Vi går og går. Justin sier ikke noe, og jeg sier ikke noe.

Solen steker i ryggen på meg, fuglene kvitrer og det lukter natur her. Ingen ting kan bli bedre, tror jeg. Jeg merker faktisk ikke at Justin holder hånden rundt ryggen min. Det minner meg om når vi gikk ut fra flyet. For da hold han også hånda si på ryggen min. Det er faktisk samme gode og trygge følelse, nå også. Jeg greier ikke å la være å smile, smile skikkelig bredt. Jeg har aldri kost meg så mye før!

«Stopp litt.» Sier plutselig Justin. Jeg stopper fort og begynner å lete etter Justin med armene mine. «Slapp av, jeg skal ikke springe vekk. Her er jeg.» Han finner fingrene mine og drar meg nærme han. Jeg rødmer sikker nå. For jeg har ikke en anelse på hvor nærme vi er nå. Rødmingene min tar raskt i gang fase to når Justin tar armene hans til bakhodet mitt. Han fikler med det som har vært rundt øynene mine og drar den av.

Først har jeg øynene mine igjen, men så åpner jeg dem. Omgivelsen rundt meg gir meg frysninger. Det er en stor eng her. Der rosa, rød, blå, lilla og fiolett går igjen. Gresset er helt bortgjemt i alle de nydelige blomstene. Helt i midten av blomsterengen ligger det et lite piknik teppe. Det er dekt på til to. Det ligger en stor piknik kurv der også. Men det som interesserer meg er det store treet. Jeg springer alt jeg kan bort til det. Er det noe jeg liker så er det å klatre i trær.

Hver eneste sommer pleide jeg, mamma og pappa å reise til hytta. Der var det et stort tre, akkurat som dette. Jeg og pappa pleide alltid å klatre helt til toppen av treet. Der pleide vi alltid å gjemme oss. Når det var middag satt i der oppe. Når jeg skulle legge meg, satt vi der. Når jeg var lei meg, satt vi der. Når jeg var glad, satt vi der. Vi pleide alltid å snakke om fremtiden vår. Pappa pleide alltid å mase om gutter, mens jeg alltid maste om balletten. Det var min og pappa sin ting.

Uten at jeg la merke til det, har jeg klatret opp i treet og tårene triller.

Jeg ser opp på den nydelige blå himmelen. Der oppe er pappa. Han følger nok med på meg nå. Tårene triller enda mer.

Men denne gangen er han stolt. Prinsessen hans skal begynne på universitetet. Og ikke et normalt ett heller! Jeg skal begynne på et ballett- universitet. Han må sikkert være kjempe stolt over meg. Jeg slenger et slengt kyss til ham – til himmelen.

«Sarah, kom ned!» Roper Justin. Det får meg til å se ned. Han står nede på bakken, og prøver desperat å komme seg opp til meg. En latter glepper ut av meg. Han ser jo helt latterlig ut.

«Bare vent der, så kommer jeg ned i stedet.» Roper jeg ned til ham. Når det er sagt begynner jeg å klatre ned. Når jeg er nede kommer Justin bakfra, og løfter meg opp. Jeg kan ikke la være å la en lang latter gleppe ut.

«Slem jente. Store jenter klatrer ikke i trærne.» Tuller han med meg. Vi detter begge ned. Jeg ramler oppe på Justin. Heldigvis så får ikke jeg en skramme, men Justin derimot ser sur ut.

«Unnsk …» Lenger komme jeg ikke med hele unnskyld-talen min. For Justin skriker: «Det skal du få igjen for!»

A/N:

OMG!! VI HAR GREID DET!! VI ER SØREN MEG OPPE I 40K !!!

TUSEN TAKK!!

JEG ELSKER DERE!!

Det er i disse øyeblikkene jeg bare har lyst til å rope: "Watch out bitches, jeg har 40K!"

.

Q: Skriv gjerne hva historien din heter <3 Hvor mye har du?

.

Orker du ikke å svare, skriv MER!! <3

.

Elsker dere!

Ikke glem å stemme, kommentere og kose dere!