Blessed (Norwegian, JB Story)

Kapittel 36.

Vi tar heisen opp til toppetasjen. Vi er forresten på et hotell, med fem stjerner. Han holder meg enda i brudestil. Vi går i en lang gang. Når vi endelig kommer til enden, ser jeg en dør. På døren står det ‘King’. Akkurat som første gang.

Jeg gir tegn til at han skal sette meg ned. Noe han ignorerer. Siden jeg enda er sliten orker jeg ikke å gjøre noe. Jeg bestemmer meg for å lukke øynene.

Drømmeverdenen siger inn. «Her, skal vi bo.» Sier han, beroligende. Mer hører jeg ikke før jeg døser av.

***

Jeg våkner av at jeg er utvilt. Noe som er uvanlig. Jeg reiser meg brått opp. Med tanke på at dette har skjedd før. Bare med håndjern og tau involvert. Frykten går gjennom meg, noe som også er uvanlig. Hvorfor? Hvorfor, Sarah? Det er ikke tid til å bli redd nå.

Det tar meg ikke så lang tid til å analysere rommet. Jeg ligger i en stor dobbeltseng, akkurat som sist gang. Det er to store vinduer, men begge har gardiner over dem. Hotellrommet er ubeskrivelig. Det er større enn jeg noen gang kunne forestille meg.

Magen min rumler. Et tegn på at jeg er sulten. Faen. Jeg har ikke spist siden jeg jeg var på sykehuset. Sykehuset. Flyturen. Alle minnene flyter tilbake. Jeg sjekker håndleddet mitt – jepp. Minnearmbåndet er enda der. Da var det ikke en drøm. Sterkere minner flyter gjennom meg:

‘Ballett skoen representerer hva du er flink til og hva du elsker. Mikrofonen er der fordi du kan synge, fordi du må minne deg selv på at du virkelig kan synge. Hjertet symboliserer alle som elsker deg og alle du elsker. Firkløveren skal bringe lykke, grunnen til at det står ‘Blessed’ på den er fordi du er velsignet.’ Stemmen til Justin går gjennom hodet mitt.

Jeg smiler. Ingen har gitt meg en så minneverdig gave før.

Smilet mitt blir fort til en grimase. Rumlingene blir fort til kvalme. Jeg legger meg ned i sengen igjen, helt paralysert. Hva gjør jeg nå? Jeg er for sulten til å tenke på å reise meg igjen.

Heldigvis kommer helten min. Eller mat-helten min. Justin.

Han smiler fra topp til tå og sier: «Jeg har mat til deg Tornerose … Oj. Du ser jo helt forjævlig ut!» Han spurter bort til meg, med maten og setter seg ned på sengekanten.

«Mat» er det eneste jeg greier å si. Nå er jeg skikkelig kvalm. Han tar hintet og mater meg. Det er godt å ha noe å mette magen min med.

Jeg kan kjenne magen min skumpe seg sammen. Med det kommer maten jeg nettopp spiste. Jeg spurter opp, på jakt etter toalettet – doen. Når jeg finner det spurter jeg bort, og kaster opp. Justin kommer rett bak meg, han holder håret mitt. Jeg synker ned på knærne, og fortsetter. Justin holder håret mitt og lager sirkler på ryggen min. «Så, så … Det går fint.» Beroliger han meg. Det verste av alt – er at det fungerer. Frykten min går vekk. På grunn av Justin. Huff. Dette kommer aldri til å gå bra.

A/N:

TUSEN TAKK! VI HAR NÅDD 20K :D

.

Q: Skriv gjerne hva historien din heter <3

.

Orker du ikke å svare, skriv MER!! <3

.

Elsker dere!

Ikke glem å stemme, kommentere og kose dere!