Blessed (Norwegian, JB Story)

Kapittel 21.

Jeg våkner i sjokk. Alt er enda svart. Jeg kan bevege på meg, eller litt i alle fall. Jeg kan også høre at Justin snakker, men det er veldig lavt.

«Justin» Prøver jeg meg, men stemmen min er hås og lav.

«Hei, nå våknet du endelig. Sorry for at jeg måtte gjøre det på denne måten, men du fikk sjokk …» Svarer han ertende.

«JUSTIN!» Skriker jeg.

«Hva?» Svarer han uskyldig.

«Hva skjedde og hvorfor doper du meg?» Skriker jeg til ham og rister alt jeg kan på meg selv. Jeg skal komme meg vekk her i fra. Det skulle jo være min tur til å gjøre sånne ting med ham, ikke motsatt!

En ny sprøyte blir satt inn i meg, alt blir svart.

«Sarah» Noen dulter borti meg. Jeg rister meg vekk og prøver å sove igjen.

«Sarah, du må våkne nå. Vi er fremme» Sier en altfor kjent stemme. Jeg sperrer opp øynene og ser at alt er svart.

«Hvorfor …» Kommer det fra meg. Hele kroppen min er utslitt. Jeg vil ikke våkne, jeg ligger godt her. Jeg legger meg til å sove igjen, men da er det lyst.

«Faen» Dropper det ut av meg. Justin dopet meg ned to ganger. Han har heller ikke sagt hvorfor eller forklart seg selv. Jeg skal være sur på ham. Han fortjener det. Det er ikke normalt å dope ned folk. Hva er galt med ham?

«Fy, fy. Unge damer banner ikke. Kom, vi skal kjøpe det du trenger til ballet.» Sier Justin flørtende. Han prøver å ta hånden min, men jeg avslår.

«Hvis du skal være sur, så kan jeg godt gjøre det igjen. Kenny!» Sier han truende, han vifter på en stor livvakt med en sprøyte. Jeg rister på hodet og blir fort veldig redd.

«Nei! Vær så snill. Ikke gjør det igjen. Vær så snill» Ber jeg Justin. Søren. Selv om jeg greier å lure ham, så må han alltid overraske meg. Søren ta han!

«Lover du at aldri skal lure meg igjen?» Han ser meg rett i øynene. Jeg ser vekk. Han er ekkel og skremmende. Jeg vil ikke love han noen ting.

«Du skal si ‘Jeg, Sarah, lover at jeg aldri skal lure Justin Bieber. Om jeg gjør det, da skal Justin finne en straff til meg’ også skal du skysse meg på kinnet.» Sier Justin seriøst. Jeg fniser. For noe tull. Jeg vil ikke si det.

«Ler du av meg? Åh, det var dumt. Forest, du burde ikke gjøre det … Kenny» Han smiler og vinker på Kenny. Jeg rister på hodet, men det er for sent. Sprøyten er allerede inni meg.

«Jeg … skal … ta … deg … Bieber» Er det siste jeg kan si før alt blir svart nok en gang.

Jeg våkner av at jeg har problemer med å puste. Lungene hiver etter luft, imens hele kroppen prøver å hjelpe til.

«Slapp av. Jeg skulle bare vekke deg.» Smiler Justin. Han slipper nesen min, og jeg får puste igjen.

Jeg prøver å puste normalt, men da merker jeg at jeg ikke sitter i bilen lenger. Jeg er i et prøverom, i undertøyet.

«Justin, hvor mange ganger må jeg si at du ikke skal gjøre sånn!» Skriker jeg til ham. Han rister på hodet og svarer: «Du har noe du skal love meg, husker du det?»

«Jeg kommer aldri til å love noe så dumt, til en idiot sånn som deg!» Skriker jeg, enda høyere.

«Watch it, Forest. Kenny kom her!» Han hever det ene øyebrynet, og i neste sekund er Kenny inne i prøverommet. Denne gangen har han ikke en sprøyte, men håndjern.

Jeg rister på hodet og prøver å springe ut fra prøverommet, men jeg kommer på at jeg bare går i undertøyet. Jeg sukker. Kenny leder meg ned i en stol og låser meg fast. Jeg gjør heller ingen motstand.

«Skal si. Du har forbedret deg, Forest. Så, du skulle si noe?» Erter han meg. Jeg smiler falskt til ham og sier motvillig, men sur: «Jeg, Sarah, lover at jeg aldri skal lure Justin Bieber. Om jeg gjør det, da skal Justin finne en straff til meg» Så kysser jeg ham på kinnet. Han smiler fra øre til øret, men han tenker på noe annet.

«Du skal jo mene det. Si det en gang til og men det. Ellers» Han peker på leppene hans. En frysning går gjennom meg. Jeg skal ikke kysse han på leppene, aldri. Derfor tar jeg meg sammen og sier det en gang til overbevisende:

«Jeg, Sarah, lover at jeg aldri skal lure Justin Bieber. Om jeg gjør det, da skal Justin finne en straff til meg» Så kysser jeg ham på kinnet, jeg legger også til et stort smil. Denne gangen ser han fornøyd ut.

«Prøv denne» Kommanderer Justin. Jeg nikker. Håndjernene blir tatt av og guttene går ut av prøverommet. Når de har gått ut tar jeg på meg kjolen.

Kjolen er en sjokkrosa kjole. Den har et langt skjørt med tyll. Toppen er stroppløs og full av masse glitter. Jeg sukker. Dette er den verste og styggeste kjolen jeg noen gang har gått med! For det første hater jeg rosa, for det andre vil jeg ikke se ut som en Barbie.

Jeg går ut til Justin og stiller meg foran ham. Jeg smiler falskt, og venter på reaksjonen hans. Han rister på hodet og peker på prøverommet. Jeg går inn og ser en ny kjole. Denne kjolen er blå. Jeg tar den på meg. Når den er på, er det rett før jeg brekker meg.

Kjolen er en tettsittende kjole med glitter. Jeg liker fargen blå, men blå passer ikke til meg. Den fargen passer bare pappa. Jeg går ut til Justin og tørker tårene vekk.

«Den kjolen er jo perfekt!» Sier han glad. Jeg rister på hodet og løper inn i prøverommet. Der henger det en ny kjole.

*Noen timer senere*

"Den kjolen er jo perfekt" utbryter Justin glad. Jeg ser på ham og rister på hodet.

Jeg har ventet i 3 år på snakke med ham, aldri i livet om jeg skal ødelegge sjansen min på grunn av en ekkel kjole. Alt må være perfekt!

"Justin, du har sagt det til alle kjolene! Denne er ikke den." Snapper jeg tilbake.

Han skjønner ingen ting. Drømmegutten fortjener en drømmejente, og jeg er jo bare en forvirret danse-mysterie jente.

Derfor må jeg pynte meg. Jeg må bite tennene sammen og bli en jente. Jeg er virkelig nødt til å gjøre dette. Jeg trenger det.

"Det er ikke min feil at du ser nydelig ut i alle kjolene." Svarer Justin. Han ser litt såret ut, men som vanlig prøver han å smiske eller å flørte. Hvem vet? Han hjelper meg nok bare fordi han synes synd på meg.

Siden vi har vært på denne butikken i mange timer nå. Så har jeg funnet ut litt om maskeradeball. Damene i butikken vet jo selvfølgelig at det er Justin Bieber så sitter her. Derfor må alt være perfekt.

Skjønner de det ikke? Han er jo bare en liten gutt. Han trenger nok ikke så mye hjelp eller oppmerksomhet. Hvem vet, kanskje de er litt starstruck? Haha, hva er det jeg tenker på? Noen gamle damer er startruck på Justin. Det et nok lite sannsynlig.

Uansett. Så har disse butikk-damene sagt hva jeg trenger til et maskeradeball. Jeg trenger en maske, en ballkjole, ballsko og en fin frisyre.

Så nå er vi på en kjole-butikk. Jeg har lett etter den perfekte kjolen i mange timer. Justin sier at alle er perfekte og tvinger i meg nye kjoler hele tiden.

"Denne da." Justin holder en kjole i handa. Jeg nikker og går inn i prøverommet.

Jeg drar på meg kjolen som er en lang gull-farget kjole. Den har et skjørt av tyll, for å gi kjolen mer volum. Hele skjørtet er pyntet med glitter. Overdelen er stroppløs. Det henger også et bånd rundt livet, med en lang sløyfe bak.

Jeg går rett ut til Justin, uten å se meg i prøverom-speilet. Jeg stiller meg foran ham og venter på en reaksjon, jeg er uttrykksløs. Jeg har gitt opp for lenge siden.

"Den er ... den ... er ... nydelig!" Kommer det ut av ham. Han kan tydeligvis bruke et annet ord enn perfekt. For ingen er perfekte. Ingen.

A/N:

Q: Skriv hva historien din heter under <3

.

Elsker dere!

Ikke glem å stemme, kommentere og kose dere!