Blessed (Norwegian, JB Story)

Kapittel 39.

«… Du får dra hjem, eller hjem til meg» Han smiler, men ikke av den bra sorten. Har noe annet i ermet.

«Og …» Svarer jeg for ham. Justin setter seg på sengekanten min og smiler.

«Og, ingenting» Svarer han fort. Denne gangen mer hemmelighetsfull. Jeg kjenner at jeg blir sur, sur på ham. Han lyver rett oppi fjeset mitt. Jeg kan ikke en gang lyve eller lure han uten at den avtalen jeg lagde for lenge siden. Den avtalen som jeg lovte at jeg ikke skulle lure ham. Hvis jeg gjør det kommer han til å finne en straff til meg. Som jeg ikke liker så godt, i og med at den ungen kan finne på alt.

«Eeh, pakk sakene dine. Vi drar om noen minutter.» Han smiler det samme smilet; det som betyr noe. Justin går ut døra, men rett før hælene er ute av rommet. Snur de seg og sier: «Hvis du har tenkt å rømme, så kommer du ikke langt.» Hælene snur seg igjen, og går ut sykehus-døra.

Det kommer et høyt sukk fra munnen min. Jeg hadde faktisk tenkt å flykte. Eller dra til skolen, den ballettskolen jeg skal begynne på om to måneder.

Jeg begynner å pakke, med tankene på å gjøre Justin sur. Skal han være sånn mot meg, så kan jeg ta hevn. Jeg driter i om jeg må ta den dumme straffen hans.

Et dunk høres fra døra. Det er sikkert nok bare Justin. Det virker som om hevnen min kan ta plan nå. Jeg rydder fort rommet, og sakene mine.

Enda ett dunk høres fra døren, med påfølgende dunk. Jeg spurter inn på toalettet og låser. Jeg rekker akkurat å sette meg ned, før jeg hører stemmen til Justin: «Jeg sa at hun ikke skulle stikke av. Faen, jeg trodde hun hadde bestemt jeg for å høre på meg.» Jeg kan også høre en lav humring. Som jeg gjetter på er Kenny. Søren heller! Han har sikkert vært på et sånn livvakt-kurs. Søren!

«Kenny, det er ikke morsomt! Begynn å let etter henne. Vi må være raske hjem. Jeg venter i bilen, og forlanger at Sarah sitter glad og fast spent i bilen min om et kvarter.» Justin stopper kommandoen sin og fortsetter: «og det gjør ingen ting du bruker de nye triksene du lærte.»

En latter detter ut av munnen min, litt for høyt. Jeg kommer ikke til å gjøre det. Aldri om jeg kommer til å gjøre det frivillig.

«Okey, Sarah. Justin er ute av rommet. Du kan komme ut av toalettet nå.» Begynner Kenny, forsiktig. Jeg kommer ikke til å gå ut den døra.

Planen min begynner å ta plass i hodet mitt.

«Du kan gjøre det på den vanskelige måten eller en lette måten, Sarah.» Han gir meg en tenkepause, som om han gir meg et valg. Gjett – Jeg velger den vanskelige.

Jeg skal dra tiden ut.

«Selv foretrekker jeg den lette løsningen, men jeg vet at du liker den vanskelige …» Fortsetter Kenny.

Planen min blir å dra ut tiden, jeg skal gjøre Justin sur, igjen.

«Skal jeg sparke ned døra eller skal du komme ut?» Spør han likegyldig. Jeg begynner å vurdere å finne ut om han faktisk skal sparke ned døra, men tvilen min skyter gjennom når han sier: «Hvis jeg sparker ned døren, kommer erstatnings pengene fra moren din. I tillegg kommer Justin til å bli sur, som igjen bare fører til flere trusselen og dårlige dager for oss begge.» Han avslutter med et sukk.

Jeg kan ikke la vær å synes synd på ham. Alt det rabalderet jeg finner på påvirker tydeligvis noen andre også.

Jeg reiser meg sakte opp fra baderoms gulvet. Jeg går like stille bort til døren, og låser forsiktig opp døren. Lukker sakte opp døra, og blir møtt av blikket til fire store menn.

A/N:

Q: Skriv gjerne hva historien din heter <3

.

Orker du ikke å svare, skriv MER!! <3

.

Elsker dere!

Ikke glem å stemme, kommentere og kose dere!