Blessed (Norwegian, JB Story)

Kapittel 38.

Det sjokoladebrune håret er like fint som det alltid pleier. Øynene lyser opp, de altfor fine øyne. Som ligner altfor mye på smultringer. Munnen som nå ligner på gummigodteri, jeg elsker gummi. NAM.

Jeg biter leppen, nå er han deilig. 

Jeg reiser meg fra senga og legger merke til at veggene er unaturlig hvite. Hvor er jeg?

Men så kommer jeg på at det står en skikkelig god godbit rett foran meg. Jeg tar sats og hiver meg i armene på ham. Jeg begynner med sjokoladehåret. Jeg spiser på håret og beveger meg ned til gummi-munnen. Jeg begynner å kysse han, skikkelig brutalt. Jeg vil ha gummigodteri nå!

«Ehm, Sarah. Hva gjør du?» Han bryter kysset mitt og prøver å sette meg ned i sengen igjen. Jeg gjør alt jeg kan for å kysse videre på ham.

«SARAH, sett deg ned!» Roper han til meg.

Jeg biter underleppen, nam han er deilig. Jeg må ha mer! Jeg begynner å spise opp leppene hans. Jeg skal ha ham!

«Doktor, hjelp!» Roper godteriet, desperat. Jeg fortsetter med mitt.

Det er noen som tar tak i meg. Synet svikter, det blir svartere, nå er det svart.

Jeg våkner av marerittet mitt. Hvem var det? Hvem kysset jeg?

Tankene mine blir avbrutt. En høy mann setter seg ved sengekanten min. Jeg reiser meg i sittende stilling. I håp om å se hvem det er.

«Hei, går det fint? Hadde du en vond drøm?» Spør Justin. Som viste seg å være den fremmende mannen, eller gutten.

«Eehh … nei. Hvordan viste du det?» Spør jeg. Hodet mitt er helt bombandert. Det føles ut som det ikke er mer plass der. Jeg legger meg ned i sengen igjen, hodet mitt gjør alt for vondt.

«Nå innrømte du jo at du hadde et mareritt. Jeg begynner å like den syke-Sarah.» Han smiler og reiser seg. Trøtte meg gidder ikke å gjøre noe, jeg føler meg grusom.

Jeg lukker lynene mine, prøver å sove, men jeg har for vondt. Jeg vet ikke hvor, men det gjør vondt. Jeg lukker derfor opp lynene mine. Taket er helt hvitt. Veggene er helt hvite. Hvor er jeg egentlig?

«Her …» Justin kommer tilbake. Denne gangen kommer han med mat. Jeg kjenner etter, nei, jeg vil ikke ha mat akkurat nå.

Han prøver å mate meg. Jeg snur meg vekk. Han prøver å dytte maten inn i munnen min. Jeg snur vekk.

«Sarah, du må ha mat! Du har ikke fått skikkelig mat på mange dager! SPIS!» Sier han strengt. Jeg kjenner at jeg fort blir matet. Det er noe kalt, som minner alt for mye om grøt – noe jeg ikke liker.

«Sånn ja, flink jente. Svelg det.» Fortsetter Justin. Jeg prøver å svelge det, det gikk!

Han mater meg enda mer. Faktisk i mange dager, men ikke i strekk.

På den timen, har jeg fått vite at jeg har fått diagnosen spiseforstyrrelse. Noe jeg ikke har. Men Justin sier at jeg fikk det fordi jeg ikke spiste på mange døgn. Samme er det egentlig for meg, jeg får spise mye god mat.

Jeg begynner å få normal metthetsfølelse igjen. Siden magen min ikke fikk næring, skrumpet den seg sammen, som vil si at den kunne spise lite for så å bli stapp-mett.

«Sånn, nå får du ikke mer mat, for i dag.» Erter Justin meg.

«Jeg vil ha mer!!!» Roper jeg, men han forsvinner ut av døren. Når han kommer tilbake har han et stor smil rundt munnen sin. Jeg greier heller ikke å la vær å slutte å smile. Okey, til mitt forsvar; så smitter smilet hans fort over!

«Jeg har en god nyhet til deg, vennen …» Begynner han.

A/N:

Q: Hva er den gode nyheten?

.

Orker du ikke å svare, skriv MER!! <3

.

Elsker dere!

Ikke glem å stemme, kommentere og kose dere!