Blessed (Norwegian, JB Story)

Kapittel 17.

Neste dag våkner jeg i min egen seng. Jeg smiler. Jeg er ikke fastspent lenger. Jeg ser på klokken, shit. Jeg har eksamen i dag. «MAMMA» Roper jeg.

«Ja, vennen?» Svarer hun.

«Kan du kjøre meg til skolen i dag?» Spør jeg uskyldig.

«Det kan jeg, vær klar om 5 min!» Roper hun tilbake.

Etter fem minutter er jeg klar. Mamma kjører meg til skolen og ønsker meg lykke til. Jeg kommer heldigvis ikke for sent. Jeg bare eksamen i ballet i dag. Jeg smiler, dette burde bli lett. Jeg springer til garderoben. Der er Camilla også, ferdig påkledd. Jeg springer inn på doen og begynner å skifte til strømpebukse, strutteskjørt og ballettskoene. Jeg lager også en dult i håret mitt. Platåskoa tar jeg med i hendene.  

«Forest, Sarah»

Jeg går inn og stiller meg foran lærerne.

«Gjør en piruett og et splitthopp» Danselærerens rop fyller hele rommet.

Minnene strømmer tilbake. Jeg leter etter pappa men han er ikke her. Jeg later som om han er her. Jeg smiler, rommet blir fylt av pappa sin varme. Jeg ser pappa sitter inntil veggen og smiler til meg. Jeg smiler tilbake og gir ham et lurt smil. Dette hadde jeg øvd på hjemme.

«Forest! Gjør det når du er klar»

Jeg stiller meg i midten av rommet. Strutteskjørtet stikker til alle sider, skoene passer perfekt. Jeg er skapt for dette. Jeg smiler. Jeg hilser pent til danselæreren. Gjør det jeg får beskjed om, og lander perfekt på splitt hoppet. Jeg smiler til danselæreren, hilser og går tilbake til plassen min, med et stort smil rundt munnen. Jeg ser bort til pappa, han sender det samme lure blikket jeg hadde sendt til ham. Jeg fniser.

«Magnifique, Forest! Har du øvd på en valgfri dans?» Jeg nikker og går å skifter til platåskoa. Når jeg er klar spør læreren: «Hva heter dansen?»

«Svanesjøen» Svarer jeg. Det er den vanskeligste dansen ballett-verden har lagd. Jeg går til posisjonen min, idet jeg skal til å begynne, som banker på døren. «Skal jeg åpne?» Spør jeg eksamenslæreren. «Gjør det du» svarer hun, jeg løper bort og ser at Justin står der.

«Hva gjør du her?» spør jeg truende. Han smiler og svarer: «Jeg er her for å støtte deg» Han presser seg inn og går bort til læreren. Han får lov til å se på, men da får han ikke lov til å si noe. Jeg sukker. Jeg vil ikke ha ham her nå. Dette er livsviktig. Skårer jeg ikke bra på eksamen kommer jeg ikke inn på en bra høyskole.

Jeg går bort til posisjonen min igjen. Musikken begynner og jeg danser til.

De klapper. Jeg smiler og merker at det er tårer i øyekroken min, jeg tar de vekk og går bort til lærerne. Alle lærerne stirrer på meg. Var jeg så dårlig? Jeg ignorerer det og spør dem: «Skal jeg gjøre noe annet?»

Det blir noen minutters stillhet.

«Gjør det det vanskeligste» Sier plutselig eksamenslæreren. Jeg nikker og går bort til posisjonen min. Puster dypt og gjør det aller vanskeligste ballett verdenen noen gang har funnet på. Jeg lander perfekt, avslutter med å hilse og går bort til lærerne.

«Forest du er dissmist» Sier endelig danselæreren min. Jeg smiler og går mot utgangen, med Justin i ryggen. Dette kommer til å bli morsomt.

A/N:

Q: Skriv hva historien din heter under <3

.

Elsker dere!

Ikke glem å stemme, kommentere og kose dere!