"Han er veldig kjekk da," visket Brooke og fniste litt.
Jeg himlet med øynene og satt meg oppå kjøkkenbenken. Will var tydeligvis veldig sulten. Han slukte i seg alt av mat og drikke. Jeg tok litt av druene som sto på benken. Brooke fulgte nøye med på Will. Observerte han. Jeg kunne ikke slutte å smile. Det var litt morsomt å se på de begge. Og tanken om at jeg skulle bli mamma var ikke så dum lenger heller. Smilet forsvar i det jeg tenkte på min egen mamma. Hva skulle jeg liksom si til henne. Og pappa! Nå kom panikken igjen. Det var ingen utvei. Pusten ble tyngre og tyngre og både Will og Brooke så at jeg fikk panikk. De kom bort og ba meg puste.
"Hva skal jeg si til mamma og pappa?"
Alle ble stille. Ingen hadde tenkt på det nei. Jeg peste videre og gikk ut av kjøkkenet. Will kom etter meg, mens Brooke ryddet kjøkkenet.
"Vi skal finne ut av dette." Han tok tak i armen min og dro meg inn i en klem.
"Dette skulle ikke skjedd." Jeg hadde panikk anfall.
Det eneste jeg kunne tenke på var akkurat det. Dette skulle ikke skjedd. Jeg vet jeg kan slutte det. Jeg vet jeg kan få det vekk og aldri snakke o det igjen, men hva om jeg angrer?
Jeg fikk knapt puste. Luften ble for trang. Beina løp automatisk ut. Ingen kom etter meg nå. Jeg løp bare. Stoppet ikke engang. Beina bare løp til det ikke var mer vei. Jeg var i fullstendig panikk og greide ikke kontrollere det. Det var skog rundt meg. Høye trær som så ned på meg og lo. Vinden lo av meg. Jeg hadde virkelig tabbet meg ut.
Tilslutt knakk jeg. Beina ville ikke mer. Jeg hadde ikke mer tårer igjen. Kroppen var tung. Jeg pustet inn og ut. Alt ble stille. Vinden lo ikke. Det kom sol gjennom trærne, som om det var et tegn. Men så er det sikkert bare meg som er overtroisk. Langt ute i skogen hørte jeg stemmer. Det var Brooke og Will. De skrek ut navnet mitt. Jeg gadd ikke svare. Jeg trengte tid til å tenke. De fikk bare lete en stund.
***
"Du tenke ikke at du kunne svare oss," sa Will for tredje gang på vei inn til huset.
"Jeg trengte tid alene. Det var ingen som sa at dere trengte å lete heller." Jeg hørtes utakknemlig ut, men det var sant.
"Nei det er sant. Men tenkte du ikke på at vi faktisk er glade i deg... og bekymret. Hva om noe hadde skjedd?"
"Så hadde jeg skreket tilbake da!"
Jeg gikk opp trappene og inn på gjesterommet jeg sov på. Døren smalt jeg igjen bak meg. Jeg lå meg ned på sengen får å hvile. Dagen hadde så vidt begynt, men det føltes ut som det hadde gått en evighet. Jeg krøp sammen. Tankene samlet seg sammen i hodet mitt. Jeg måtte finne ut av dette idag.
Før jeg fikk tenke noe mer på det banket det på døren. Will. Han kom forsiktig inn og lukket døren etter seg. Jeg satt meg opp og tvang et lite smil fram. Han satt seg ved siden av meg og tok den ene hånden på låret mitt.
"Går det bra?" Han så på meg med dådyr øyne.
"Ja. Unnskyld for at jeg friket ut. Det var ikke meningen. Det er bare alle disse hormonene og alle tankene. Jeg blir gal!"
"Jeg tenker at du bør snakke med moren din. Kanskje hun vet best."
Jeg nikket og gikk med han ned trappene. Brooke sto i gangen å smilte. Hun og Will hadde vel snakket k dette sammen. Jeg gikk ut og bort til bilen. Den var åpen så jeg satt meg rett inn. Will kom to minutter etter. Hva var det nå da? Skulle Brooke ha sex med han også.
Jeg kjente sinne kom, men så kom Will inn i bilen. Jeg kunne ikke klikke en gang til. Jeg ville ikke være en av de jenten som søker drama. I hvertfall ikke med vilje.
Det ble en lang men kort kjøre tur til mamma og pappa. Vi var fremme om kvelden. Det var ikke en dråpe i himmelen. Bare en stor mørkeblå himmel med stjerner overalt. Mamma åpnet døren. Da vi kom inn var alt annerledes. Det var helt ferdig pusset opp. Så ganske fint ut, men det var liksom ikke hjemme lenger.
"Hei vennen. Hvem er dette?" Hun så på Will med et glupt smil.
"Dette er Will. Han er..."
"Jeg er broren til Alex," fortsatte Will. Han ga mamma en klem og lot meg gi henne en etter det.
"Mamma kan jeg snakke med deg."
"Selvfølgelig." Mamma smilte fremdeles.
Will tok hintet og gikk ut på terrassen ved stuen. Jeg gikk ut på kjøkkenet og satt meg oppå kjøkkenbenken.
"Mamma... Før jeg sier noe mer, vil eg at du skal vite at jeg elsker deg over alt på jord, og det er en grunn til at jeg føler at du er den enste jeg kan snakke med nå." Mamma ble seriøs.
"Er det gutte problemer? Er du sammen med broren til Alex nå!"
"Mamma!"
"Unnskyld."
"Men du tar ikke helt feil. Det er en lang historie som jeg vil fortelle deg en dag men ikke i dag." Jeg tok et dypt pust og så ned i gulvet.
Hjertet banket fortere og fortere. Hendene mine begynte å skjelve. Faktisk så skalv jeg i hele kroppen. Jeg kjente at jeg var på vei til å grine, men jeg måtte bare holde det inne.
"Mamma... Jeg er gravid."