Help me out...(norsk fanfiction)

7

Harry's POV***
Jeg våknet med fryktlig hodepine. Jeg husket ikke så mye fra i går, det eneste jeg husker er at jeg var på en klubb av no slag og Nathalie hentet meg hjem til seg og jeg fikk overnatte. "Good morning." Sa Nathalie. "Morning." Sa jeg stille. "Ehm..what did I do yesterday?" Spurte jeg og reiste meg. Sprøsmålet traff hun hardt. "Well, when i called you..you kissed a...a girl. And yeah.." Sa hun og begynte å lage mat. Jeg gikk bort til hun og så på mens hun skjærte opp brødskiver. "Did i do something else?" Spurte jeg og fiklet litt meg t-shorten min. "You..called me 'babe' and..was annoying.." Sa hun stille og så ned. "But you was just drunk...it is ok." Sa hun.

"Did you kiss me?" Spurte jeg for å erte. "No! I hate you! I will never kiss you! Never like you! And never ever need you!" Ropte hun og satt alt ut på et spisebord. Det sved litt innvendig av hva hun slang i trynet mitt, men jeg lot som ingenting. "So why did you let me sleep here? And why did you care and called me?"

"I have feelings and don't let someone that is drunk be on the street alone. And I wanted to ask why you called so much." Sa hun og så på meg. "So why did you call?" Spurte hun for å få meg til å forstå. "Oh..Nothing special...ju-just nothing." Sa jeg og prøvde å unngå blikket hennes. "Ok then. Just never call me if it's nothing." Sa hun og reiste seg og gikk vekk fra bordet.

"Ok, I called you for saying sorry for all I did. You helped me out of an impossible situation, but I just throw you away like nothing. I'm so sorry for it. I knew that if you meet the other members you would tell them or make me tell them. So the song was to you, I hoped you understand what the song ment..you make me strong, but when you leave me I'm weaker. You have to help me out of the situation. I was on the pub to forget you, I tried to run away from myself." Sa jeg og så ned.

Mens jeg hadde snakkket hadde jeg gått bort til Nathalie og hun hadde snudd seg og sett overasket på meg. "That was very deep." Sa hun og så meg rett inn i øynene. Jeg fikk et lite håp inni meg. "Is that real?" Spurte hun. Jeg ble overakset. "Yes! Do you think I can fake that!?" Sa jeg og så ned på hun. "I don't know you so I don't know." Sa hun og frekt. "You know me, it's everyone else that don't know me." Sa jeg og snudde hun. "Ok, i forgive you if you this time don't talk at all if you can't say something nice, ok?" Spurte hun.

"Ok, never talk if i can't say something nice." Sa jeg stille. Jeg sto og bare stirret på Nathalie som sto 5 millimeter unna meg. Hun snudde seg og sukket, som om hun hadde holdt pusten. "Ok...." Sa hun. Og snudde seg igjen når hun sto 20 centimemter unna. Jeg var litt skuffet over at hun ikke ville være med meg. "Are you scared of me?" Spurte jeg stille. "No, it's just that you..I know that this don't mean anything for you. Sa hun og så sakte ned. "I thought you forgive me?!" Sa jeg og gikk mot hun igjen. "I do, but that does not mean that I don't remember what you have done."

Sa hun og så ganske irritert. "It was just..." Begynte jeg men hun avbrøt meg. "You kissed another girl and then you said you loved me and kissed me! All was fake and you know it to!" Sa hun irritert. "What?! What are you talking about? I have never kissed you! I meant what's happend in the studio!" Sa jeg, og så kom jeg på at jeg også hadde vært full igår. "I was drunk..but why do you care? I was drunk and kissed a random girl..we are friends not in a relationship." Sa jeg. Nathalie så ned mens jeg gikk nærmere hun.

"It's not real." Sa hun og gikk bakover, men traff en vegg. Jeg gikk så nært at jeg sto ansikt til ansikt meg hun. Jeg så ned på hun og sa. "You don't know my feelings." Jeg smilte og hun rødmet kraftig. Hun trykket seg lengere inn mot veggen og prøvde å gå forbi meg, men jeg stengte hun inne meg armene og kysset hun svakt på munn. Jeg tok hun rundt livet og gikk lenger ut på gulvet med hun. Tusenvis av sommerfugler fløy rundt i meg. Hun dro leppene fra meg. Og det føltes ut som om de tusen sommerfuglene døde av sult. "Is this real?" Spurte hun, men før jeg fikk svare kom Louis inn. "Ok...I was just looking for you Nathalie, thought you was alone." Lo Louis og gliste. Vi sto i en litt klein stilling mens Nathalie rødmet kraftig. "Can someone tell me what's going on here?" Spurte Louis og gikk inn og satt seg i sofaen. "Uhm...we actually are friends, that Nathalie told you guys was true..I just are like this beacause Tiffany." Sa jeg og rødmtet svakt og Nathalie dro seg sakte vekk fra meg og sto et stykke unna meg og så litt flaut bort på Louis.

"Oh..I knew Tiffany wasn't good for you. I never liked her." Sa han og ristet på hodet men smilte igjen med en gang. "So..have you done something before I come in?" Spurte Louis og så på oss. "No.." Sa vi i kor og så flaut ned. "Ok then, I gonna leave you 'friends' alone..looks like you need that!" Lo Louis og gikk mot utgangen. "And are you just friends or..?" Spurte Louis ertende og gikk ut. Nathalie snudde seg mot meg. "Is this real?" Spurte hun igjen.
___________________________
Ok så dette kapittelet er ganske kort, men det passet å stoppe det der bare for litt mer spenning. Ja..håper dere liker historien og vote eller noe! -Kaya📝