Help me out...(norsk fanfiction)

29

Nathalie's POV
det hadde gått tre uker siden Harry slo opp med meg. Og over hundre oppringninger. Om jeg savnet han? Sefølgelig, men jeg kan ikke bare ta telefonen og late som om alt er bra. Så nå snakker jeg med Sofie hver dag, og sefølgelig med Madelen. Madelen har snakket med Louis og bedt han snakke med Harry, men han hadde tydeligvis stengt seg inne på et rom. Og på konserter nektet han å åpne munnen untatt når han sang. Så å si at begge angrer er ikke feil, det er bare det at ingen av oss vet hvordan vi skal klare oss gjennom dette. Vi trodde vi hadde et sterkt forhold, men nå er jeg ikke så sikker lenger.

Harry's POV***
Jeg satt inne på do og tenkte over hva som hadde skjedd. Jeg visste at det var best for oss intill videre, nå vet jeg bare ikke om hva som skjer når vi møtes. Det banket på tre ganger. "Harry...please talk to me." Det var Louis sin stemme som var rolig, men bekymret. "What is it?" Spurte han og for første gang svarte jeg. "I miss Nathalie." Svarte jeg og Louis ble stille på andre siden av døren. Han ventet sikkert ikke et svar fra meg. Med en kjapp bevegelse åpnet jeg døren og så Louis stå utenfor.

"Come in." Sa jeg og Louis gikk forskrekket inn. "I miss Nathalie." Sa jeg igjen og Louis nikket. "I heard you...broke up." Sa Louis og jeg nikket. "I don't know what's wrong whit me. Around her I can't really concentrate...but whitout her I'm even worse...I don't know what to do, or why I broke up. I thoguht I would sing better, you know...focus on the carrier, but I think that's just what I want me to believe. I think I'm afrid of loosing her." Sa jeg og Louis sitrret på meg. "That's deep, man." Sa Louis og jeg nikket. "I think I'm became a poet." Vi smilte. "As long as you don't wake me up with a poem I don't care." så brast vi ut i latter noe jeg ikke har gjort på lenge.

"You're the bestest friend a person can have." Sa jeg og Louis ristet på hodet. "I'm your brofriend." Sa han og jeg smilte. "In your dreams." Sa jeg og Louis geipet før han løp ut baddøra. "We have our Harry back!"
***

Madelen's POV***
"M-hhh...ok. Bye, love you." Jeg la på samtalen mellom meg og Louis og ringte Nathalie. "They got Harry on other thougths." Sa jeg og Nathalie svarte lettet. "Good, I hope he do it well." Svarte hun, og jeg skjønte at hun trengte hjelp. "I'm sorry we're not there for you. But we can talk every day. Every single...the teacher is here...need to go bye!" Jeg la på og åpnet pc-en. Jeg holdt ikke ut lengere. Å vite at din bestevenn lider, takler jeg ikke. Sefølgelig var det ingen lærer her, men jeg måtte komme meg hjem. Så jeg sendte en mail til læreren siden jeg bodde hos noen andre folk. Så etter en stund hørtes det sånn her ut: "hi, I was so clomsy that I stepped on a glass-piece and get an infection. Therfor I unfortunatly have to leave today to get to a doctor home in London. I would probably come back if I feel better. Madelen." Jeg sendte det kjapt og ventet spent på svar.

Like etter fikk jeg det. "Hi Madelen Hansen. That was sad to hear, but you can take a flight to London 9am. If you feel better, just send me a mail and I will make sure you get a ticket back. Linda." Jeg smilte stort og hoppet opp. "Hi, I go to pack because I take the first flight home. Bye!" Ropte jeg til menneskene jeg ikke husket navnet på og bodde med og løp opp på det lille rommet jeg hadde fått og slang alt opp i en stor koffert. Nå var det bare å overraske Nathalie.
***
Jeg satt på flyet og ventet på å lande. Jeg hadde snakket med Sofie, og hun ville bli med. Men læreren vår lot ikke Sofie dra. Så hun ringte istedenfor. Nathalie hadde ringt noen få ganger, men jeg latet som om jeg hadde skrudd av mobilen. Jeg hatet det, men det var for det beste. En halvtime senere satt jeg i en taxi på vei mot Nathalie sin leilighet og så gaten sakte komme fram i mørket. "Miss?" Mannen i forsetet veivet hånden foran ansiktet mitt og jeg kviknet til. "You're here." Fortsatte han og jeg blunket og så på mannen. "Thank you." Sa jeg kort mens jeg hentet ut kofferten min og trillet den stille mot Nathalie sitt hus. Mannen kjørte avsted med en sky av eksos etter seg. Jeg sto utenfor døra og banket på tre ganger og stirret spent på døra.

Ingen åpnet, så jeg kort og godt gikk inn. Der satt Nathalie på bak spisebordet på en stol med et teppe rundt seg og så knust ut. Hun så ikke ut til å merke meg med det første så jeg satt kofferten fra meg og gikk mot hun. "Overaskelse! Jeg er her!" Sa jeg og Nathalie smilte stort og tok opp noen krykker og hinket bort til meg. "Hva har skjedd!" Ropte jeg, jeg sverger på at noen av naboene hysjet på meg. "Jeg falt." Sa hun og rødmet svakt. "Hvordan?" Spurte jeg inni klemmen vår. "Jeg satt på en stol...og tenkte litt. På Harry." Jeg stirret dumt på henne mens hun fortalte. "Så du fløy helt hit for å se meg?" Sa Nathalie og gikk over til et annent tema.

"Ja, det er vanskelig og...vite at du har det vanskelig. Og jeg hadde jo Sofie og andre klassekamerater å være med, mens du måtte være her alene med et skada ben og nylig slått..." Jeg tidde når jeg så at hun var på nippet til å gråte. "Så, så...nei...ikke gråt...shhhh..." Sa jeg mens vi moste hverandre inn i en klem. "Unnskyld. Jeg er bare så...trist." Gråt hun og jeg strøk hun over ryggen. "Det går bra...alle er triste. Og dere slo opp for å ikke savne hverandre for mye. Dere begge vet at det må gjøres." Sa jeg og Nathalie nikket mot nakken min mens tårene fosset ned kinnene hennes.

"Dere må bare få fikset opp i litt forskjellig." Sa jeg og hun nikket og lot hendene sakte skli vekk fra meg så hun så med inn i øynene. "Kan vi legge oss? Jeg er veldig trøtt." Sa hun og gikk opp uten svar. Så jeg tok med kofferten og sov på dobbelt sengen med Nathalie resten av kvelden.