Viktig informasjon på slutten
----
Bare litt til?
----
Jeg holdt på panikken om å aldri komme tilbake.
Jeg så Brandon, mamma og andre jeg kjenner komme inn for å snakke med den fordømte kroppen min.
Jeg er her!
Men kroppen hadde min ble bare verre og verre. Den var blitt helt blek, og jeg var så spinkel at det må være farlig.
Men jeg skal ikke slutte å prøve.
Jeg skulle tilbake i kroppen min. Jeg skulle tilbake for å leve livet mitt!
Men jeg klarte det ikke. Det var noe som holdt meg igjen. Som om to steke hender holdt rundt meg hele tiden, og passet på at jeg ikke kom nær kroppen min.
Men for hver dag, forsvant grepet til hendene litt etter litt.
Dette kunne gå.
Jeg hadde mistet tids-peilen, men jeg tror jeg hadde vært på sykehuset i et par gode uker nå. Ikke at de var så gode, da.
Men Brandon kom inn hver dag, han snakket med meg som om jeg hørte han, og det gjorde jeg jo. Kanskje han klarte å føre et par vitser, men latteren hans var alltid falskt. Og han hadde et konstant bekymret blikk i øynene.
Hvis han bare viste at jeg kunne klare dette.
En morgen kom Brandon inn som vanlig, men noe var forandret. Jeg kunne føle tilværelsen flyte med humøret hans.
Noe var i veien. Det virket som om han var blitt nye mer utålmodig. Men det er forståelig.
Han satte seg ned ved stolen ved siden av kroppen min, og begynte å snakke med den. Den myke stemmen hans hadde blitt skjelven og forsiktig. Som om han var på nippet til å kollapse.
Han snakket om hvordan alt skulle ordne seg, at han alltid skulle vente på meg, og at han aldri ville finne noen som meg.
Hadde jeg kunnet, hadde jeg grått nå.
Okey, dette klarer du Caroline.
Jeg prøvde å komme in i kroppen min igjen.
Jeg var så nære nå. Det er snakk om et par dager til jeg kunne prøve å komme tilbake i kroppen min - og bli der. Jeg kunne føle det.
Brandon fortsatte å snakke med meg i flere timer. Skolen hadde han ikke vært mye på i det siste. Han satt bare her å snakket med meg i flere timer, før sykepleieren skulle ta sin daglige sjekk på meg.
Noen andre pleide som oftest å komme for å besøke meg etter sjekken.
Men idag kom mamma plutselig brasende inn på rommet mitt mens Brandon var der. Han så fort opp, og tørket noen få tårer som hadde samlet seg i øyekroken. Mamma dro han med seg ut, og jeg ble værende igjen alene.
Jeg hørte høylytt snakk ute i gangen. Av mamma, farmor, farfar og Brandon. Jeg kunne høre at mamma og farmor gråt. Det skar i hjertet mitt.
Hvor uheldig går det an å bli?
"Nei! Du våger ikke prøve deg engang! Jeg kan føle at hun blir bedre! Vil å bare gi henne litt mer tid!" Plutselig ble jeg mer nyskjerrig på samtalen de hadde der ute. Jeg så døren bli røsket opp, og Brandon som stelte seg foran kroppen min, som om han skulle prøve å beskytte den.
Resten kom inn sekunder etter. Mamma så ut som et vrak. Mascaraen hadde rent, og jeg tror ikke hun hadde fått søvn i seg på flere dager.
Hva er det som skjer?
-----------------------------------------------------
Hei folkens! Enda en del ute, sorry for at den blir litt sein, men jeg har ikke hatt tiden i det siste
VIKTIG:
INSTAGRAMBRUKER ER LAGET:
Skolens_badgirl
Håper så mange som dere ønsker å følge den. Tusen takk!
Men, vi snakkes.
Springfire