Skolens Badgirl

Rødt som i dødt

Viktig på slutten!
----
Det er dette man kaller for bestfriend goals.
----

Mandag igjen. Vi er nå i november, og tiden går så alt for fort. Det virket jo som om det var i går jeg jobbet på kinoen sammen med...- ja. Han, ja. Jeg klarer ikke å tenke på navnet hans uten å føle et lute snev av depresjon. Tenke på det perfekte håret, markerte kinnbeina, og de fantastiske sjokoladebrune øynene.

Sukk. Men der gjorde du det igjen, Carro.

Jeg kom hjem fra skolen for noen timer siden, og leksene står for tur. Jeg kastet resten av brødskiven med salami i søpla, gikk opp trappen og slang døren til rommet mitt hardt igjen etter meg. Bare for å irritere William, og fordi det er en deilig måte å få ut noe sinne på. Jeg smilte for meg selv, da jeg hørte et uvanlig høyt sukk fra rommet ved siden av mitt. Jeg tørket fort av meg smilet igjen, og begynte på de helsikkens leksene.

----

Tirsdag. Snart to uker siden Brandon "forsvant". Jeg begynner helt seriøst å fundere på om han har blitt kidnappet eller noe. Men jeg vet jo at han er med Alexia. Alexia var faktisk på skolen i går, og det gir meg både sommerfugler og en diger klump i magen. Jeg vet ikke lenger om jeg kan takle at han-med-navn-som-ikke-skal-nevnes kommer tilbake til skolebenken igjen. Men det er en ting jeg kan smile for. Da har han jævlig mye å ta igjen på oss andre i klassene hans. Det er nesten så jeg synes synd på han jo. Nesten.

Jeg tuslet ut døren, og inn i bilen til William. Han mumlet ett eller annet om at vi jenter bruker så lang tid på å gjøre oss klare, men han vet at han innerst inne ikke er så veldig mye bedre selv. Når jeg gikk ut av bilen til William og kastet et fort blikk rundt meg, vurderte jeg å hoppe rett inn i den igjen.

Der sto den. En så alt for kjent, rød Ferrari. Og hvis du lurer, han-med-navn-som-ikke-skal-nevnes har nemlig fått seg en prikk lik kjærre som før. Og hvis du lurer igjen, så nei. Rød er ikke favorittfargen min lenger. William merket min plutselige humørsvingning, og fniste for seg selv men gikk bort å la en trøstende arm rundt skulderen min. Jeg så opp på han, men han ristet på hodet. Jeg så ned igjen, og pustet tungt ut.

Dette klarer du, Caroline. Fokuser.
Jeg ristet på hodet med nesen i været. Ikke faen at denne gutten skal ødelegge noe mer for meg nå.
William og jeg gikk sammen mot inngangsdøren. Jeg stoppet et lite sekund utenfor den, og lot William åpne døren for meg mens jeg så nølende inn i de nokså velkjente gangene. Jeg pustet lettet ut.
Ingen Brandon. Men jeg kjente samtidig et lite stikk langt, langt inne. Jeg gikk så bestemt inn dørene . Fortsatt med hodet hevet. Kanskje litt for høyt. For plutselig krasjet jeg i en av veggene. Jeg falt rett ned på rumpa, og skulle akkurat til å reise meg - da jeg kjente det.

Vent litt, du tuller med meg nå eller?

----------------------------------------------------------

Hei folkens.
En mandagsdel ute. Vær så god!;)
Også vil jeg bare si at i dag kom vi til hele 38K lesere! Herregud så stolt jeg er av oss! 38 tusen er et veldig, veldig stort tall. Og jeg kan ikke tro at jeg en gang, kanskje,  rekker til 50 TUSEN lesere! Herregud, det føles som om det var i går jeg var en liten jente med en stor drøm som aldri kunne bli oppfylt.
Men den drømmen har dere oppfylt, folkens! Tusen, tusen takk! Fortsett å være like fantastiske da, dere! Ingen skal noen gang presse dere ned på noen slags vis. Fordi dere er sterke, fantastiske folk! Og dere kan alltids snakke med meg hvis dere har behov for det.

For jeg er her for dere alle sammen! Absolutt alle. Mine trofaste votere, og de som alltid kommer med en kommentar som betyr like mye hver bidige gang. De veldig få haterene som det er også!  Jeg er her for dere alle!
Alle fortjener en eller annen de kan stole på, og snakke ut om ting de trenger å snakke ut om. Jeg er bare et tastetrykk unna. Dere må alltid vite det!
Og at jeg er uendelig glad i dere alle sammen!

Fortsett å kommenter da folkens! Spørsmål eller hva det nå enn måtte være! Håper dere er fornøyde med denne delen, så snakkes vi!

Springfire