Skolens Badgirl

Barbie og Hesteblader

Mens jeg ventet på et svar fra England.
---

Klokken har nå blitt to. Ikke noe mer svar fra Brandon, og jeg kjeder livshitten ut av meg. Jeg lå fortsatt i sengen min, og så meg rundt i rommet etter noe jeg kunne holde på med. Jeg reiste meg opp fra sengen, og gikk bort til bokhyllen min. Jeg lot fingrene mine gli lett over coverene mens jeg tenkte. Barbie og hesteblader? Kanskje ikke.

Jeg gikk bort til sekken min og åpnet den midterste lommen. Jeg trakk opp Macen min og la meg ned igjen på sengen. Jeg logget meg inn og lette lenge etter en serie jeg ikke hadde sett enda. PLL sesong 5 er jeg for lengst ferdig med, og jeg venter som en liten unge på sesong 6 og 7. Etter en stund med scrolling lukket jeg igjen lokket på PCen og sukket. Jeg reiste meg opp igjen og gikk ut på kjøkkenet. Der fant jeg en stresset farmor med hendene fulle.
Jeg vasket hendene og bestemte meg for å hjelpe henne.
Klokken 3 satt farmor, farfar og jeg rundt bordet og spiste. Vi satt en stund i stillhet, men det var greit. Vi alle savnet at mamma satt her med oss, uansett hvor teit det høres ut.

----

Når jeg lå i sengen, og klokken akkurat hadde blitt 5, ringte telefonen min. Det var mamma. Jeg smilte, og tok telefonen mot øret. "Hallo, mamma" sa jeg. "Hallo, det er mamma" hørte jeg hun si i andre enden. "Ja, jeg vet jo det" sa jeg og lo.
Vi hadde en lang samtale, helt til hun la på. Etter noen få minutter til ringte telefonen min igjen.
Jeg var helt sikker på at det var mamma som bare skulle si noe hun glemte - så jeg tok telefonen min øret og sa "Nei, hvem i alle dager kan dette være? Jeg tror du må ha kommet feil!"

Så når jeg da høre en mannestemme, verdens deiligste og mest behagelige stemme, fikk jeg frysninger. "Åja. Daså" hørte jeg Brandon si i andre enden. Jeg kremtet. "Unnskyld. Jeg trodde det var mamma, igjen." Sa jeg - og jeg vedder på at han kunne føle gjennom telefonen hvor varm jeg ble i ansiktet. "Det går så bra" sa han og lo en gang til.

"Har du savnet meg, eller?" Lo jeg, for å prøve å få vekk den kleine stemningen. "Ja. Veldig. Har du savnet meg, eller?" Sa han, og jeg kunne se for meg måten han smilte på når han sa det. "Ja, gjett om!" Svarte jeg. "Men helt seriøst, Caroline. Det er rart hvor mye man kan savne en person, i løpet av noen så få dager." Han tok en liten pause. "Hvordan er kalde Norge? Du angrer vel ikke for at du dro opp?" La han til. "Nei, jeg angrer ikke. Men det er ikke helt det samme" sa jeg, mens jeg lurte på om han faktisk var seriøs med at han savnet meg.

"Dere feirer vel kanskje ikke jul før imorgen, eller?" Jeg hadde jo helt glemt at tradisjonene der var noe helt annet enn her i Norge. "Joda. Vi feier litt i dag, og litt imorgen", sa han. "Heldiggris" svarte jeg - og begge lo.

Plutselig hørte jeg farmor rope på meg. Jeg pustet tungt ut. "Jeg har ikke så mye mere tid til å snakke." Sa jeg skuffet. "Åja. Neinei. Vi snakkes vel senere da?" Spurte han, enda mer skuffet. "Ja, så klart. "

Og der var han borte. Igjen.

--------------------------------------------------------------

Hei folkens! Lenge siden sist, jeg vet det. Men det er så alt for mye som skjer for tiden, og i tillegg er jeg syk - og har tentamen imorgen. Men uansett.

Tusen takk for all støtten! Dere er fantastiske, og jeg elsker dere så mye.

Tusen takk for at dere er så tålmodige med meg, selv om jeg ikke fortjener det.
Det var alt, så da snakkes vi igjen - om forhåpentligvis ikke så alt for lenge. Vi snakkes!

Springfire