Skolens Badgirl

Bare litt til

Alt fra skolen, til skostørrelser.
----

August:
Egentlig, så er jeg veldig flink til å lyve for meg selv.
"Aldri mere gutter"
Et halv år senere, og BOM her sitter jeg da igjen. Men Brandon er annerledes.
Det vet jeg.

Det er bare noen dager igjen av sommerferien. Den har gått fortere enn noen andre av somrene hittil.
Dagene med Brandon har vært helt fantastiske. Jeg håper han føler det samme?

----

RIIIIING

"Jeg har ikke akkurat savnet deg" mumlet jeg, og ålte meg ut av senga. Mandag. Første skoledag.
Jeg fant raskt frem noe å gå med, og gikk ned på kjøkkenet. Jeg tok meg et eple, kastet sekken over skulderen og gikk ut døren.

Der sto den.
En rød Ferrari ved innkjørselen. Jeg smilte og småløp gjennom regnet mot den. Men selvfølgelig, rett før jeg skulle åpne døren, sklei jeg. Rett på rumpa. Tre sekunder etter det, dro Brandon meg opp på beina igjen. Jeg lo, han spurte hvordan det gikk med meg, jeg lo mer og tilslutt lo han med meg.

Vi - eller Brandon- kjøre oss til skolen. "Gleder du deg til skole igjen, eller?" Spøkte jeg. "Jaja, sikkert" sa Brandon og lo en liten latter.
Jeg smilte, og kjente plutselig et rykk i setebeltet.

Det var en annen bil som kjørte rett inn i oss, Brandon prøvde å kjøre unna men det regnet, og veien var for glatt. Bilen traff oss hardt, og vi ble kastet ut av veien. Bilen rullet rundt, og jeg kjente et hardt slag i hodet.
'Hvorfor skal alt treffe meg i hodet' var det siste jeg tenkte før noe varmt og klissete rant ned ansiktet mitt, og alt ble svart.

Jeg er død.
Helt klart, jeg er død.
Jeg vet ikke helt hva som skjer, men jeg tror det kalles for en 'ut av kroppen opplevelse'.
Jeg så kroppen min helt livløs, med blod rennende ned ansiktet og brennmerker etter setebeltet langs halsen. Jeg så Brandon sitte ved siden av meg. Han var ikke like livløs, men han har helt klart besvimt. Jeg kjente panikken flomme over meg, og jeg ba til gudene og maktene der oppe som jeg ikke tror på, å gi hvert fall Brandon en sjanse.

Jeg flyttet motvillig blikket mitt bort mot kroppen min.
Redd Brandon. Ikke bare ligg der! Jeg prøvde så hardt jeg kunne å komme tilbake igjen i kroppen, men det var nytteløst. Bilen vi hadde krasjet i, var forsvunnet. Det eneste tegnet på at vi lå her, var det ødelagte gjerdet.

Hvordan kan alt forandre seg så fort?

Akkurat når livet mitt går litt på skinner. Det er nesten ingen problemer og jeg nyter det, så må det bli dratt fra meg. Er det virkelig ingenting som kan unne meg noe godt?

---

Jeg kjente litt håp spre seg da jeg så en mann og en dame komme løpende ned mot den røde ferrarien vi lå i. Mannen løp på Brandon sin side, og damen på min.

Jeg trenger ikke hjelp! Jeg er her! Jeg har det helt fint! Få Brandon tilbake til bevisstheten igjen!

Jeg prøvde å skrike til henne- til dem, men hun så meg ikke. Lyden kom aldri ut noe sted, men var fanget inne i mine egne tanker. Panikken steg, og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre.
"Han puster. Han har det bra, han kommer til å bli helt fin," hørte jeg mannen si. Han så ned på Brandon og smilte. Da klarte jeg å presset frem et smil jeg også.
Takk Gud.

"Ring en ambulanse nå! Jeg føler ingen pust" sa damen hysterisk og så ned på meg, eller kroppen min. Jeg kjente et stikk i magen.
Vent, nei?
Jeg er her! Jeg har det fint! Hallo! Jeg lever! Snakk om å bli oversett BIG TIME..

Okey, Caroline. Dette er bare en drøm.
Jeg prøvde å klype meg selv i armen - ingenting.
Jeg knep øynene igjen - ingenting.
Hvordan er dette mulig? For fem minutter siden var livet mitt nesten perfekt.

Minutter senere bare hørte jeg sirener. Bildører som åpnet og lukket seg og det kom enda mer mennesker.
Jeg så Brandon og kroppen min bli fraktet bortover på en båre. Jeg ble med inn i sykebilen der kroppene våre ble kjørt, og var med på turen til sykehuset.
Jeg gjorde meg mentalt klar for å se de hvite veggene  til sykehuset igjen. Kjenne den rare lukten av ny-polert gulv, antibakk og enda mere blod.
Jeg ble med inn på rommet der kroppen min ble lukket inne. Jeg så leger jobbe, sy og operere uten hell. Kroppen min var like livløs, og jeg pustet knapt. Misforstå meg rett, jeg prøvde å komme tilbake i kroppen, men det var umulig.

Mamma, farmor og farfar var innom et par ganger. De fortalte meg at jeg måtte fortsette å kjempe, men hvis jeg ville slippe taket så kunne jeg det. Til og med Johan, William og Micke tok seg tiden til et besøk.
Det var først litt senere Isabell og Susan kom gråtende inn. De satt ved siden av kroppen min, sovnet ved siden av den - helt til noen sykepleiere sa de måtte gå ut. De sa ingenting, de visste det ikke ville hjelpe. De bare utvekslet et par ord om at alt kom til å ordne seg. Det var rørende og fælt å se alle besøkende. De snakket til den slappe kroppen min, men jeg sto å lyttet fra andre enden av rommet. Jeg presset frem et lite smil da jeg så farmor og farfar.

Men så kom jeg på at sist gang jeg så dem. Sist gang jeg hadde sett dem, lå jeg også på et sykehus. Bare at da lå jeg der av andre grunner.
Jeg gjorde mange flere forsøk på å komme tilbake i kroppen min, men det nyttet ikke. Jeg var sperret fast. Spent fast i ingenting.
Er det sånn det er å være dø, tror du?

Resten av kvelden så jeg fler og fler sykepleiere komme inn, ordne med kroppen min, før de gikk igjen. Men det enste jeg kunne tenke på var Brandon. Jeg håpet så inderlig at han har det bra. Men det var ikke før rundt to på morgningen at lettelsen kom.

Brandon kom løpende inn - eller mer haltende - i rommet. Han jobbet seg mot kroppen min, og gjorde noe jeg aldri har sett han gjøre før og aldri hadde trodd jeg skulle se han gjøre.
Han gråt.
Han gråt der han sto og så på kroppen min.
Han falt ned på knærne og mumlet ett eller annet om at det var hans feil.

Det er ikke din feil! Det er den drittbilen. Eller egentlig den drittsjåføren sin feil i den andre bilen sin feil! Jeg har det bra. Jeg er her!

Jeg skrek det mot han. Men det kom ingen lyd.
Men plutselig så løftet Brandon blikket sitt og så på meg. Rett på meg, ikke kroppen. Han rynket brynene, og så bort igjen.
Jeg må fortsette å kjempe.
Bare litt til.

-----------------------------------------------------------

Hei folkz! Enda en del, likte dere den?
Isåfall - kommenter gjerne. Tusen tusen takk for 30k lesere! Jeg elsker dere folkens! Dere aner det ikke! Vel, som jeg sa: kommenter og vote gjerne. Kommer vi til 50K til nyttår?

Jeg vet dere kan klare det!
Igjen, jeg elsker dere folkens! Ha en fin dag videre, så snakkes vi!

Springfire